Tidligere har det hersket en stilltiende avtale om gjensidig respekt mellom aktivisme og etablissementet. Nå får engasjerte aktivister plass på konferansens hovedpodier, og de krever intet mindre enn en revolusjon i organiseringen av arbeidet mot hiv og aids frem mot 2030.

Dagens plenumssesjon er et godt eksempel. Den handlet om barrierene vi står overfor og som kan hindre at vi lykkes med å utrydde hiv og aids innen en generasjon.

Cyriaque Yapo Ako fra Elfenbenskysten leverte et engasjert og morsomt innlegg om nødvendigheten av å bedre levekårene for nøkkelgruppene: msm, sexarbeidere, innsatte og stoffbrukere. Han krevde avkriminalisering, tilgang til helsetjenester og behandling, frihet fra diskriminering og stigma for disse utsatte og sårbare gruppene.

Ako, som selv er homofil i et meget homofobt land, krevde dessuten organisasjonsfrihet og han forlangte at disse gruppene og deres miljøer skulle inkluderes når tiltakene for disse gruppene skal diskuteres og implementeres. – Uten et slik samarbeid vil vi aldri klare å bekjempe hivepidemien i vår levetid, sa den engasjerte ivorianeren.Han slo også fast at vi trenger mer forskning og data som redskaper for å skape tiltak som fungerer med hensyn til disse nøkkelgruppene, og han krevde nyanserte tiltak for sammensatte befolkninger. Han krevde at myndigheter som kriminaliserer i stedet samarbeider og legger forholdene til rette for bedre levekår og myndiggjøring av de ulike miljøene. Hvis det og mere til, ikke skjer, stanser vi ikke hivepidemien, påpekte han.

Ako, som selv er homofil i et meget homofobt land, krevde dessuten organisasjonsfrihet og han forlangte at disse gruppene og deres miljøer skulle inkluderes når tiltakene for disse gruppene skal diskuteres og implementeres.

Ingenting av dette er kontroversielt, det har vært aksepterte sannheter blant aidsetablissementet i en årrekke og disse poengene har vært med på å skape endring blant annet i Vest-Europa, men mange land henger fremdeles etter. For eksempel kriminaliserer hele 77 land, hvorav 34 i Afrika, sex mellom menn.

Konferansen har synliggjort en stor respekt for aktivismens nødvendighet i arbeidet for å bekjempe epidemien. Uten aktivismen og kravene fra de hivpolitisk bevisste, ville fremgangen vært langt mindre. Men det begynner virkelig å svinge når en brasiliansk journalist fra konferansens øverste talerstol krever økonomisk og politisk regulering av finansmarkedene og privat sektor. Da begynner det å høres ut som helt nye toner.Allessandra Nilo snakket om motsetningene mellom festtalene, den eksisterende virkeligheten og politikernes vilje til å gjøre noe. I sitt meget engasjerte foredrag «Global helse og målsettinger for en bærekraftig utvikling» tok hun blant annet kraftig til orde for å innføre en slags «Robin Hood-skatt» på finanstransaksjoner over hele verden. Pengene skal brukes til å bygge opp helseinstitusjoner og offentlig helsevesen for å takle de utfordringene som blant annet hivepidemien stiller en samlet verden overfor.

Konferansen har synliggjort en stor respekt for aktivismens nødvendighet i arbeidet for å bekjempe epidemien. Uten aktivismen og kravene fra de hivpolitisk bevisste, ville fremgangen vært langt mindre. Men det begynner virkelig å svinge når en brasiliansk journalist fra konferansens øverste talerstol krever økonomisk og politisk regulering av finansmarkedene og privat sektor. Da begynner det å høres ut som helt nye toner.

For som hun sa det: – De fleste politikerne er i lomma på privat sektor og går inn for kutt i offentlige helsesystemer. Og det er dem vi trenger mest fordi det er politikerne som gir alminnelige mennesker tilgang på helsetjenester og hivbehandling.

Hun forlangte rett og slett at politikerne tok seg selv på alvor og gjennomførte det de lovet. Og krevde at verdens politikere også var villige til å ta det økonomiske ansvaret for å få gjennomført menneskerettigheter for alle. – Vi trenger bare 26 milliarder dollar i året for å møte utfordringene hiv stiller oss overfor, sa Nilo blant annet, det finnes penger nok i verden, bare vi vet hvor vi skal hente dem, fortsatte hun og minnet forsamlingen om at en prosent av verdens befolkning eier 50.4 prosent av verdens verdier, mens 2,4 milliarder mennesker deler på en prosent av de samme verdiene.

Hun forlangte rett og slett at politikerne tok seg selv på alvor og gjennomførte det de lovet. Og krevde at verdens politikere også var villige til å ta det økonomiske ansvaret for å få gjennomført menneskerettigheter for alle.

En slik Robin Hood-skatt har vært et krav fra hivpolitiske aktivister i en årrekke, nå ser det altså ut som om det blir offisiell politikk, og det i en organisasjonsverden som har måttet holde seg inne med statsledere, rockestjerner og andre celebriteter i en årrekke. Men som Nilo sa det: – Filantropi er ikke lenger nok!Det må sterkere lut til: Nilo krevde videre at patentrettigheter vurderes på nytt, siden de er et aktivt hinder for lik mulighet til behandling for alle, og hun unnlot ikke å kritisere land, deriblant Norge, som aktivt kutter i bidragene til den internasjonale innsatsen mot hiv og aids.

En slik Robin Hood-skatt har vært et krav fra hivpolitiske aktivister i en årrekke, nå ser det altså ut som om det blir offisiell politikk, og det i en organisasjonsverden som har måttet holde seg inne med statsledere, rockestjerner og andre celebriteter i en årrekke. Men som Nilo sa det: – Filantropi er ikke lenger nok!

– Klarer vi ikke å endre dette, har vi mislyktes som mennesker, fortsatte Nilo, og pekte på at vi ikke kan tillate oss at forskjellene mellom rike og fattige land øker, og at mange land praktiserer selektive menneskerettigheter alt etter hvilken situasjon nasjonalstaten kontra flyktningkriser og migrasjon setter dem i. – Vår oppgave, sa hun til salen, er å stille privat sektor og politikerne til veggs og sørge for at de holder sine forpliktelser, både med hensyn til menneskerettigheter og en økonomisk utvikling som skal komme alle til gode. Vi skal være der, vi skal kjempe videre.

– Klarer vi ikke å endre dette, har vi mislyktes som mennesker, fortsatte Nilo, og pekte på at vi ikke kan tillate oss at forskjellene mellom rike og fattige land øker, og at mange land praktiserer selektive menneskerettigheter alt etter hvilken situasjon nasjonalstaten kontra flyktningkriser og migrasjon setter dem i.

Nå kan det altså se ut som om aidsetablissementet har blitt radikalisert. Det blir spennende å følge utviklingen. Og det viser at aktivisme nytter.