Vi viser til deres sak nr. 19/5298 om høring om rusreformutvalgets innstilling i NOU 2019:26.

HivNorge takker for muligheten til å avgi høringsuttalelse og stiller seg bak rusreformutvalgets flertallsinnstilling som helhet. HivNorge er landets eneste pasientorganisasjon for mennesker som lever med hiv, og har daglig kontakt med både medlemmer og andre brukere som enten lever med hiv, er nærstående til en som lever med hiv, er i spesielt høy risiko for hiv-infeksjon eller bruker den forebyggende hiv-medisinen PrEP.

Vi vil i vår høringsuttalelse konsentrere oss om de sider ved rusreformen som er knyttet til vårt samfunnsoppdrag, nemlig smittevern og gode levekår for mennesker som lever med hiv.

Det er vel kjent at LHBT-befolkningen er overrepresentert blant mennesker som lever med hiv, spesielt menn som har sex med menn. Hiv er også mer utbredt blant personer som bruker illegale rusmidler, særlig injiserende rusbrukere. Samtidig er det kjent at å leve med hiv statistisk gir høyere risiko for å utvikle en problematisk rusbruk, og at LHBTQI-personer oftere enn andre har utfordringer knyttet til rus.

De siste årene har vi sett et voksende miljø i de største byene i Norge der det praktiseres såkalt chemsex, altså sex kombinert med ulovlige rusmidler. Dette miljøet består først og fremst av menn som har sex med menn, og rusmidler som brukes er typisk GHB, amfetamin/metamfetamin, mefedron og ketamin. Vi er også kjent med at det i denne gruppen i økende grad injiseres rusmidler, typisk amfetamin, metamfetamin og ketamin. Som del av vårt aktive arbeid med helhetlig ivaretakelse av mennesker som lever med hiv, møter vi derfor mange mennesker som bruker illegale rusmidler og som opplever utfordringer knyttet til dette. I chemsexmiljøene praktiseres det også i stor grad risikabel sex i tillegg til risikabel rusbruk, og selv om fenomenet er størst i de store byene, er denne gruppen mobil og har deltakere fra hele landet. Chemsexmiljøene er sammensatte og omfatter både personer som har omfattende sosiale problemer blant annet knyttet til rus og psykisk uhelse, men også en høy andel personer som tilsynelatende ikke har sosiale problemer, men deltar i arbeids- og samfunnsliv på vanlig måte og til dels nyter høy sosial status i sitt daglige virke.

HivNorge møter slik en rekke rusbrukere som ikke følger de kjente mønstrene for rusbruk og avhengighet, og som ikke fanges opp av eksisterende tiltak rettet mot forebygging av rusmisbruk og behandling av avhengighet. Vi ser også at det etablerte behandlingsapparatet mangler kompetanse på skeiv seksualitet og bruk av rus som selvmedisinering av seksualitetsrelatert skam og mental-seksuell dysfunksjon. HivNorge har derfor i en årrekke hatt et stort engasjement i rusmiddelpolitikk, og jobber også direkte med skadeforebygging og andre rusrelaterte tiltak i våre målgrupper.

Gjennom vårt arbeid ser vi at strafforfølgning av rusbruk og strafferisiko for rusbrukere ikke fører til redusert bruk av rusmidler. Derimot ser vi at strafferisikoen forverrer og forsterker risikabel atferd blant personer som uansett velger å ruse seg. Dette fenomenet ser vi både blant rusavhengige og rekreasjonsbrukere. En stor del av den risikable atferden vi ser, gir seg utslag i uhelse, og særlig når det gjelder dårlig egenomsorg og manglende smittevern både knyttet til inntak av rusmidler og sex under rus.

Vi mener derfor at avkriminalisering av bruk av rusmidler vil være et effektivt smittevernstiltak, både i tradisjonelle, sårbare grupper, men også blant rusbrukere som vi ikke vil se på som sårbare. Det vil da være enklere å nå frem til disse rusbrukerne med skadeforebygging, helseinformasjon og prevensjon. Samtidig fører frykten for straffereaksjon eller andre negative konsekvenser til at mange rusbrukere i våre målgrupper velger å ikke oppsøke helsehjelp når det er nødvendig, både i akutte situasjoner og ved utvikling av mer langsiktige rusmiddelskader, psykisk uhelse eller seksuell dysfunksjon.

Ut fra et smittevernsperspektiv og de konkrete erfaringene vi gjør oss i vårt arbeid på hiv-feltet, vil HivNorge understreke viktigheten av at straffrihet for bruk og besittelse til eget bruk av illegale rusmidler ikke bare må gjelde kun for de tyngste brukerne med alvorlig avhengighet, men også for rekreasjonsbrukere og eksperimentelle brukere uten avhengighetsproblematikk. Disse brukerne utsetter seg også for høyrisikoatferd gjennom sin rusbruk, og kan bare nås med hjelpetiltak og forebyggende arbeid dersom de ikke frykter straff eller andre negative konsekvenser ved å ta imot eller oppsøke skadeforebygging, helseinformasjon og helsehjelp. 

Blant mennesker som lever med hiv, PrEP-brukere og andre som er særlig utsatt for hivsmitte er det mange som hører til marginaliserte grupper, som opplever utenforskap, ensomhet og stigma. For noen fører disse vanskelige følelsene til selvmedisinering gjennom rus, og for andre følger rusutfordringene av at det meste av ens sosiale liv foregår i utelivet eller gjennom annen festkultur, der både overforbruk av alkohol og rekreasjonell bruk av illegale rusmidler er relativt vanlig. Når man risikerer straff for det man opplever som sin eneste eller viktigste tilgang på sosialisering og inkludering blant andre mennesker, befestes og forsterkes utenforskapet, og festmiljøene blir lukkede og utvikler seg til undergrunnsmiljøer. Denne onde sirkelen gjør det i økende grad vanskelig å nå disse gruppene med viktige hjelpetiltak, og strafforfølging av bruk og besittelse til egen bruk av illegale rusmidler er da ett av de største hindrene i hjelpeapparatenes arbeid.

Vår erfaring i vårt møte med disse gruppene er også at straffetrusselen i liten grad virker avskrekkende på rusbruken, spesielt ikke for de marginaliserte, men heller ikke for de rekreasjonsbrukerne som ikke ser ut til å ha sosiale problemer.

HivNorge mener det viktigste arbeidet blant rusbrukere i våre målgrupper er skadereduksjon og helseinformasjon, da dette også er effektivt smittevern og bidrar til bedre psykisk helsevern i gruppene. Vi ser også at det er viktig å nå rekreasjonsbrukerne slik at deres rekreasjonsbruk ikke utvikler seg til å bli problematisk bruk med avhengighet, utenforskap og andre alvorlige sosiale problemer som konsekvens. Vi mener derfor at det er viktig å gå bort fra straffereaksjoner for bruk og besittelse til eget bruk av illegale rusmidler, og at dette skal gjelde for alle rusbrukere. Bruk av rusmidler må behandles som et helseproblem, og oppfølgingen av bruk og besittelse til eget bruk må skje gjennom helsetjenesten og ikke gjennom kriminalomsorgen.