HivNorge er glade for at regjeringen foreslår å videreføre tilskuddet til hivfeltet på samme nivå som i 2020. Vi registrerer også at det meldes om at feltet seksuell helse som helhet skal gjennomgås i 2020, og støtter en slik gjennomgang.

Offentlige midler til arbeid med seksuell helse må tilpasses dagens utfordringer og være knyttet til fleksible ordninger for å kunne ta høyde for de stadige endringene i samfunnets behov. På hivfeltet ser vi at fokus nå til en viss grad kan vendes bort fra sosialt arbeid rettet mot mennesker som lever med hiv som stigmatisert og marginalisert gruppe, da situasjonen er sterkt forbedret for de fleste i denne kategorien sammenlignet med den tiden da dagens tilbud ble innført. Likevel er det stort behov for innsats overfor enkelte mer utsatte grupper.

Det blir flere og flere eldre som lever med hiv i Norge. Dagens medisinske virkelighet tilsier at mennesker som lever med hiv, lever like lenge som folk flest, og det vil derfor komme flere og flere brukere som lever med hiv til offentlige tilbud rettet mot eldre. Nå som hiv ikke lenger gir en tidlig død, vil de som har levd lenge med hiv oppnå en alder der de får behov for helsetjenester grunnet alders- og livsstilsrelatert sykdom. Dette innebærer at tjenesteytere på disse feltene vil ha behov for kompetanseøkning knyttet både til selve hivdiagnosen og hivbehandling, men også til de spesifikke behovene til ulike demografiske grupper som er overrepresenterte blant mennesker som lever med hiv. Eksempler på slike grupper er LHBT-personer og andre skeive, migranter og andre personer med fremmedkulturell bakgrunn og personer med bakgrunn fra rusmiljøer.

Det er også fortsatt behov for tiltak rettet til LHBT-personer. Menn som har sex med menn har ifølge UNAIDS 26 ganger høyere risiko for å bli smittet med hiv enn den generelle befolkningen. For transpersoner som har sex med menn, er risikoen enda høyere. Disse gruppene bør derfor møtes med økt aktivitet i tiltak som for eksempel hivtesting, kunnskapsøkning om seksuelle helse og egenomsorg, livsstilsrådgivning og skadereduksjon.

Det er også behov for sosialt arbeid rettet mot mennesker med migrasjonsbakgrunn som lever med hiv. Langt de fleste nye hivdiagnoser i Norge hvert år er personer som er smittet i utlandet før de kom til Norge. Mange av disse er utsatt både for selvstigma og stigma fra eget nettverk. Informasjonstiltak om hiv generelt og psykososiale tiltak rettet mot personer med migrasjonsbakrgrunn som lever med hiv, vil derfor være nødvendige framover. Mange personer i denne gruppen har også en løs tilknytning til Norge, enten ved at de ikke har fast bopel her eller at de lever nomadisk og krysser landegrenser ofte. Det må derfor sikres tiltak også overfor personer som ikke er fast bosatt i landet.

Et fenomen som er relativt nytt i Norge og som det offentlige ennå ikke møter med tiltak, er chemsex. Chemsex defineres som bruk av illegale rusmidler med en spesifikk hensikt om å ha sex under rus, og er en praksis som forekommer i lukkede miljøer i de store byene. Disse miljøene tiltrekker seg likevel personer fra hele landet, og det er vanlig å reise langt for å oppsøke chemsexfester. Festene har ofte mange deltakere, og det praktiseres i stor grad risikofylt sex. Etter det HivNorge kjenner til fra vår kontakt med norske chemsexmiljøer, har de en overrepresentasjon av personer som lever med hiv. Samtidig får vi rapporter fra flere og flere nydiagnostiserte som mener at de har blitt smittet under chemsex, enten som resultat av usikker sex eller ved deling av brukerutstyr. Det må derfor settes inn spesifikke tiltak med helseinformasjon og skadereduksjon til denne gruppen, både som smittevern og for å unngå økt rusavhengighet og overdoser.

Generelle tiltak for mennesker som lever med hiv bør etter HivNorges syn rettes mot livsmestring, likepersontiltak, rettighetsarbeid og opplysningsarbeid både mot helsevesen og allmenheten for å redusere stigma og diskriminering. I dette arbeidet er pasient- og brukermedvirkning sentralt, og HivNorge mener at pasientenes stemme må involveres i større grad i politiske og administrative prosesser. Samtidig har vi lenge hevdet at øremerking av offentlige midler er til hinder for fleksibel utnyttelse av midlene som brukes på hivfeltet. Vi mener at midlene kan utnyttes bedre med større positiv effekt for flere individer og samfunnet generelt dersom de i hovedsak settes inn mot fleksible tiltaksordninger som ulike tjenesteytere kan søke finansiering fra basert på konkrete tiltak.

Vi registrerer ellers at regjeringen varsler en gjennomgang av Beslutningsforums metoder. Hivdlegemidlene har vært gjennom to anbudsprosesser siden 2018, og HivNorge mener tiden er inne for å se nærmere på Sykehusinnkjøps og Beslutningsforums metoder og system. HivNorge har i lang tid kritisert manglende brukermedvirkning i disse prosessene og forventer at pasientorganisasjoner og brukerrepresentanter blir hørt i forbindelse med denne gjennomgangen.

Vi vil for øvrig be helse- og omsorgskomiteen om å se på muligheten for å få de forebyggende hivmedisinene PrEP og PEP tilbake på blå resept, da dette er den beste og mest effektive måten vi kan sikre at flere av dem som har behov for disse medisinene, får tilgang til dem. Dette vil bidra til at vi lykkes med å stanse hiv-epidemien for godt i Norge.