Begrunnelsen for å nedsette stornemnd lød som følger: «…saken er av prinsipiell betydning og har store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser, og at lignende saker på området har hatt tendenser til ulik praksis jf utlendingsforskriften § 141 a annet ledd.»

Hva praksis har vært før og hva praksis er i dag fremgår av kjennelsen med referanse: 6307725000, Praksisnotat fra UNE (Utlendingsnemnda) av 25.03.2008 om «Anførsler om hiv/aids i asylsaker» samt interne retningslinjer av 10.12.2007 om behandling av asylsaker med anførsler om helsemessige forhold.

HivNorge har følgende å utsette på dagens praksis:

Vi mener det ikke er grunnlag til å vektlegge innvandringspolitiske hensyn i den grad UNE nå gjør. Man frykter at en liberal politikk i forhold til opphold på bakgrunn av hivstatus vil føre til at det vil komme mange helseflytninger til landet på dette grunnlaget. HivNorge vil poengtere at denne slutningen vitner om liten kjennskap til problematikken. Mennesker som lever med hiv lever med en stor frykt for at andre skal få kjennskap til diagnosen. Vi ser at de som er diagnostisert i Norge ikke forteller til familie i hjemlandet at man har fått diagnosen. Tilsvarende formidler man ikke til landsmenn at man har fått diagnosen. Det er med andre ord ikke grunnlag for å påstå at en mer liberal politikk vil medføre en strøm av hivpositive vil.

Dette understøttes også av erfaringene fra de seneste årene. På tross av en mer liberal politikk har ikke det resultert i at det har kommet mange og søkt om opphold på dette grunnlaget. Det er grunn til her å sitere mindretallet fra nemndsavgjørelsen: «Betydningen av innvandringspolitiske hensyn, i betydningen kontrollert og begrenset innvandring, må således etter mindretallets syn vurderes fortløpende med en viss realisme i forvaltningspraksis, i lys av den faktiske utvikling og ikke ut fra verst tenkelig scenarier.»

Ifølge nemndsavgjørelsen skal det ikke legges vekt på hvor personen er smittet. Unntak gjøres dersom man kan stadfeste at vedkommende er helseflyktning pga hiv. Dette skal i så fall tale mot at opphold gis. I Kamerunsaken er det grunn til å anta at personen var smittet i Norge. Vi mener at i de saker dette kan bevises må det være klart at opphold skal gis.

Når det gjelder betydningen av påbegynt behandling er vi enig i at det nesten absolutte skille som ble praktisert tidligere er uheldig. Dersom behandling er påbegynt må man se hen til hvordan overføringsmulighetene til hjemlandet. Det er viktig at dette kan gjennomføres uten behandlingsavbrudd da dette i seg selv kan føre til resistens. Når det gjelder dette punktet vil vi vise til den grundige drøftelse som mindretallet i nemndsavgjørelsen gjennomfører.

Det helt sentrale i vurderingen av opphold etter § 8, 2. ledd pga av hiv må være om vedkommende vil ha mulighet for å få behandling i sitt hjemland. Det er viktig i denne sammenheng å være klar over at en vellykket hivbehandling forutsetter hyppige kontroller og blodprøvetakninger. Det er ikke tilstrekkelig at det er tilgang til medisiner dersom ikke virkningen av medisinene kan kontrolleres ved oppfølgninger. Når man skal vurdere om den enkelte har tilgang til behandling må det foretas en individuell vurdering. Man må se på både geografiske og økonomiske forhold.

Avslutningsvis finner vi grunn til å påpeke at HivNorge mener at også det stigma og den diskriminering som hivpositive opplever i de ulike land må vektlegges ved en konkret helhetsvurdering.