Boken er basert på et forskningsprosjekt, og tar for seg historien fra de første hivtilfellene i Norge i 1983 og til den effektive hivbehandlingen kom i 1996. Ketil Slagstad er lege, historiker og postdoktor ved Institut für Geschichte der Medizin und Ethik in der Medizin ved Charité Berlin. Tross forfatterens bakgrunn og bokens faglige forankring, er den ikke skrevet utelukkende for helsepersonell og historikere. – Du skal kunne lese boka uten å ha noen forkunnskap om aids eller historie, og du skal samtidig ha glede av den om du arbeider som historiker eller helsepersonell, sier Slagstad. – Jeg håper spesielt at den vil oppleves som relevant for de miljøene som ble rammet av epidemien, og dem som arbeider i disse feltene i dag.

Manglende forskning

Den manglende forskningen på den norske aidshistorien, og at det fortsatt er forsket lite på skeiv historie i Norge, motiverte Slagstad til å skrive boken. — Begge deler har gjort at vår forståelse av begge disse historiene har vært farget av den amerikanske fortellingen. Men den norske historien er veldig annerledes, mener han.

Boken er delt i fire deler og hver del tar for seg en tidsepoke. Boken går fra usikkerheten, redselen og maktesløsheten de berørte og fagpersoner opplevde på slutten av 70-tallet og starten av 80-tallet, til aktivismen, kampen og det medisinske gjennombruddet som kom i 1996. Gjennom intervjuer med mennesker som lever med hiv, aktivister, fagpersoner og andre berørte, har Slagstad samlet en rekke historier. — Folk har vært overraskende åpne og snakket fritt om ting som jeg tenkte ville være tabubelagt: sex, bruk av rusmidler, og skam og frykt knyttet til viruset, forteller han. — Det har vært viktig for meg å nyansere et bilde av at hiv/aids bare var omsluttet av taushet og manglende åpenhet: det stemmer ikke, noen gikk foran og var utrolig modige!

Flere perspektiver

Den norske aidshistorien er kompleks, og for å få innsikt i ulike personer og gruppers erfaringer og perspektiver, har Slagstad måttet benytte seg av forskjellige kilder. — Jeg hadde håpet jeg hadde kommet i kontakt med flere med ruserfaring. Jeg har ikke kommet i kontakt med noen med innvandrerbakgrunn. Og ingen med blødersykdom. Jeg har forsøkt å kompensere for det ved å trekke fram historier fra tidsskrifter og arkivmateriale, forklarer Slagstad.

Et av aspektene ved den norske aidshistorien Slagstad vektlegger, er at måten å tenke om aktivisme, samhandling og brukermedvirkning i vitenskap og forskning stammer fra aidsepidemien. Fortellingen om det norske samfunnets reaksjon på aidsepidemien og hvordan helsemyndigheter og aktivister gikk sammen for å utarbeide tiltak og tilbud, håper han kan være til inspirasjon for hvordan man videre kan drive skadereduserende tiltak gjennom inkludering og samarbeid. Om man spør han hva den viktigste lærdommen fra den norske aidshistorien er, har Slagstad svaret klart. — At det finnes utrolig mye ressurser i ulike miljøer og blant folk – aids lærte staten at den er helt avhengig av å spille på lag med dem det gjelder, om tiltak skal fungere, slår han fast.

Nominert til pris

Grunnen til at boken kun tar for seg historien frem til 1996, sier forfatteren at er av praktiske årsaker – han måtte sette strek et sted. — Hivepidemien slutter ikke selv om legemiddelbehandling blir introdusert. Skammen og stigmaet forsvinner ikke, sier han. Og nettopp dette stigmaet håper han at boken kan bidra til å bryte ned. Før boken ble lansert, ble det kjent at den er nominert til Bokhandelens sakprosapris for beste bok i 2023. Det synes Slagstad er en stor ære, og han håper det kan bidra til å sette hiv på dagsorden i offentligheten.  — Mange jeg har snakket med, forteller om hvor ødeleggende hiv har vært for lyst og seksuallivet, og jeg håper en opplyst offentlig samtale kan bidra til å bryte ned stigma knyttet til hiv, avslutter han.