Verdens Helseorganisasjon og UNAIDS anbefaler at hivpositive starter med antiretroviral behandling når CD4-tallene har sunket til 500. Her i landet starter behandlingen av personer som lever med hiv når CD4-tallene har nådd ned til et såpass lavt nivå som 350. Synker de samme verdiene til 200 eller lavere, defineres den hivpositives tilstand som fullt utviklet aids.

Tidligere medisinering av hivpositive har imidlertid også et folkehelseaspekt: De fleste forskere og medisinere er nå enig om at effektiv behandling reduserer smittefaren. Den enkelte hivpositive oppnår med andre ord ikke bare en helsefordel, risikoen for at han eller hun skal smitte andre reduseres betraktelig, ja, enkelte hevder sågar at smitterisikoen er lik null. Det mangler heller ikke på leger som ikke nøler med å anbefale par der bare den ene av partene er hivpositiv, og som ønsker seg barn, å prøve å bli gravide ved hjelp av «naturmetoden».

Gevinstene ved tidlig behandling er altså flerfoldige, men slik behandling har en klar forutsetning: nemlig at den enkelte kjenner sin status. For at man skal kjenne sin status er man nødt til å våge å ta en hivtest, og de som ber om en test må ikke bli avvist. Her svikter det ofte.

De aller fleste tilfellene av nysmitte skjer når man har en seksuell relasjon til noen som ikke selv vet at de er smittet, viser forskning. Skal vi få gjort noe med de høye smittetallene vi etter hvert har stabilisert oss på i Norge, må testtallene opp. Det er med økende bekymring vi konstaterer at vi stadig mottar henvendelser fra folk som har vært i risikosituasjoner og som har bedt om en hivtest hos sin fastlege eller andre steder i helsesystemet, og blitt avvist med den begrunnelse av at en slik test ikke er nødvendig. HivNorge mener at alle som ber om en hivtest, bør få det, uten unntak. Det er både den enkelte pasienten og smittevernet, og dermed samfunnet som helhet, tjent med.

Norske myndigheter bør legge forholdene til rette for frivillige hivtester, ikke motarbeide dem som kommer med sin frykt og ber om en test. Kjenner man sin status som hivpositiv, er det enklere å ta de rette forholdsreglene for ikke å smitte andre. Det gjør hivpositive så å si uten unntak. Av den grunn blir det svært viktig å legge best mulig til rette for at de som ønsker det, skal kunne ta en hivtest og få svar så raskt som mulig. Hurtigtester er en god ting og kan være med på å fremme smittevernet.

Men heller ikke dette er nødvendigvis nok. Det å leve med en hivdiagnose er stigmatisert, og den enkelte hivpositive kan risikere så mye diskriminering at det kanskje er bedre å ikke vite. Arbeidet med å avdramatisere en hivdiagnose og redusere diskrimineringen bør derfor prioriteres høyere enn det som blir gjort. Mer informasjon må til om hva det vil si å leve med hiv må til.

Midt i ferietiden skrev en anonym hivpositiv en kronikk i Aftenposten. Her gjør han rede for hvorfor han hele tiden utsatte å ta en hivtest når det tilsynelatende var helt nødvendig. Et av argumentene han brukte var at det å gjennomføre en slik test var så belastende at han heller foretrakk å leve med usikkerheten. Det resulterte i en alvorlig sykdom og CD-4-tall på rundt 20, altså fullt utviklet aids. Burde vi kanskje se på hva slags rutiner som vi omgir hivtestene med og vurdere hvordan vi kan gjøre den mindre dramatisk og mindre belastende?

Det er sikkert mange forhold som kunne forbedres for å bedre adgangen til hivtesting og dermed til både behandling og forebygging. Det vil føre for langt å ta dem med her, men vi kan ikke la være å minne om at vi har en straffelov som neppe har den virkningen at den oppmuntrer folk til å teste seg. Så lenge det er forbundet med straff å utsette andre for smitte, vil mange som har vært i risikositasjoner foretrekke å ikke vite og dermed vil de som er smittet uten selv å vite det, fortsette å smitte andre.

Vi tror mer tilgjengelig testing og tidligere behandling er et viktig bidrag i å få smittetallene ned.