– Sykehusinnkjøp forutså ikke at man på grunn av anbudsteksten bare har fått tilbud på medisiner med virkestoffer som nesten ingen går på lenger, sier

– Anbudsteksten har vært formulert slik at det kun har handlet om å spare penger, forklarer Hansen, dermed har vi fått anbudsvinnere som inneholder virkestoffer – det vil si proteasehemmere — som har vært lite brukt i Norge i nyere tid. De har nemlig vist seg å gi bivirkninger for pasientene. I tillegg gir altså proteasehemmerne interaksjonsproblemer med annen medisinbruk.

Positiv (nr. 3-2018) kan lastes ned her

–Hvorfor er en medisin som omtrent ikke har vært brukt før, plutselig akseptabel nå, bare fordi den er billig, spør Hansen litt hoderystende. (Foto: Reidar Engesbak/Blikk)

– De regimene de aller fleste har gått på til nå her i landet har hatt andre virkestoffer som ikke gir disse problemene. Dersom anbudsteksten hadde vært formulert slik at dette hadde vært utgangspunktet, hadde vi fått prisvinnere av en helt annen kaliber. Ingen tilbyder vil legge masse tid og arbeid i å levere inn anbud på medisiner de vet ikke vil kunne komme i betraktning. Det er et rent tapsprosjekt for dem.

– I stedet er hivpositives livskvalitet ofret på priskarusellens og fellesskapets alter, hevder styreleder Hansen. Alle medisinene gir null i virusmengde og når det er alt som teller kommer de billigste på topp og de dyreste nederst.

Styrelederen tviler imidlertid på at det rent samfunnsøkonomisk blir så store innsparinger. Ser man isolert på medisinbruken, kan det være penger å spare, men ser man på totalbildet stiller saken seg straks noe annerledes. – Pasientene vil trenge flere blodprøver og flere legekonsultasjoner for å finne de rette medikamentene, sier Hansen, det vil koste mer penger. Og kanskje er dette greit for folk i storbyene, men i distriktene vil folk måtte ta seg mer fri fra jobben for å kunne være med på denne runddansen. Vi må huske på at dette er folk som inntil nå har gått på medisiner som krever minimalt med oppfølging. Alt dette hører med til det totale kostnadsbildet som altså ingen har regnet på, mener han.

– Og hvorfor er en medisin som omtrent ikke har vært brukt før, plutselig akseptabel nå, bare fordi den er billig? spør Hansen litt hoderystende. Han synes det nærmet er umoralsk å sette alle nydiagnostiserte på denne medisinen slik intensjonen er, når man vet at det finnes bedre alternativer. Skal man forsøke å holde informasjon om dette tilbake fra den enkelte? I så fall vil systemet favorisere de som er godt informerte, ikke redde for autoriteter og gode til å snakke for seg. Og kanskje snakker vi også om brudd på Pasientrettighetsloven.

Anbud på hivlegemidler

Enda verre er det at også pasienter som står på andre og bedre medisiner skal over på anbudsvinnerne. Hva slags etiske dilemmaer blir legene stilt overfor og hvordan skal de bevare tilliten til pasientene, spør Hansen retorisk.

Et annet forhold HivNorge og styreleder Hansen finner svært problematisk er at pasientene kanskje vil måtte bytte medisiner hvert år, dersom det blir en årlig anbudsrunde for hele tiden å presse prisene ytterligere ned. Det kan bety at bivirkninger og interaksjonsproblemer kan fornyes på en årlig basis. Man kan bare tenke seg hvilket ubehag og hvilken redusert livskvalitet dette vil medføre, år etter år. Og samfunnsøkonomisk snakker vi om økt sykefravær og flere legebesøk …

Artikkel i Dagens Medisin

– Det eneste poenget har vært å spare penger på en liten pasientgruppes bekostning, en pasientgruppe som allerede lider under usynlighet, stigma og diskriminering. Dette er fullstendig bortkastet tid og ressurser fra myndighetenes side og total skivebom, slår Hansen fast og kommer med følgende oppfordring til myndighetene: — Det er aldri for sent å snu!