janne_kjersti_bred

Med forfatterspire i magen

Hvordan forteller man en historie på en spennende måte? HivNorge og to tekststudenter arrangerer skrivekurs i mai for HivNorges kvinnelige medlemmer. En fantastisk opplevelse, sier studentene.

janne_kjersti

Janne Regine Kunigunde Rugtvedt og Kjersti Eidem Dyrhaug, er studenter fra Westerdals School of Communication. De vil lære bort det de selv har lært i løpet av året, hvordan man gjennom forskjellige skriveoppgaver kan utforske sin egen litterære stemme. Det vil si å kunne fortelle en historie, sin egen eller andres, på en spennende måte. Denne gangen går invitasjonen ut til HivNorges kvinnelige medlemmer.

Viktige historier
Dette er en eksamensoppgave for studentene. Hovedintensjonen er å finne fram til nye stemmer, og andre historier, som ikke nødvendigvis tilhører norsk hvit middelklasse eller vanligvis blir hørt i media. Derfor kaller de prosjektet «Uhørt».

- Vi opplever sjelden å høre hivpositive kvinners stemmer, og ønsker at deres stemmer også skal bli hørt, sier Kjersti.

- Mennesker som ikke har definisjonsmakt, har kanskje tenkt litt ekstra rundt ting, fortsetter hun. Kjersti har tidligere arbeidet for Positiv, fagbladet til HivNorge. – Jeg møtte da mange modige mennesker, som har hentet fram styrke og glede. Mange har tanker rundt seg selv og det man møter, men vi er ikke ute etter lidelseshistorier, man kan skrive om hva som helst.

Alt er lov
- Og det er lov å si i fra dersom man syns at en oppgave blir for vanskelig. Man kan skrive om alt fra kanarifulger til sin fars død, sier Janne. Og du skal ikke være redd for at du ikke har noe å skrive om, det er vår oppgave å sette i gang, og vi vil gi deltakerne konkrete oppgaver å løse.

- Hvis noen trives best med å skrive på pc, kan de ta med seg sin bærbare pc. Eller så kan man skrive for hånd dersom man syns det er best, informerer Kjersti.

Kjersti er entusiastisk, og gleder seg til å lære bort det de har lært. - Det skal være rom for alt og det skal være gøy! Selv har jeg oppdaget nye måter å skrive på, og sett nye sider av meg selv jeg ikke visste jeg hadde.

Gullkorn
- Det er spennende å høre andres tekster, sier Janne. - Og det er mye å lære av hverandre. Vi vil gi tilbakemelding på tekstene, og ofte er det slik at vi ser ulike ting i hverandres tekster. Noe man selv oppfatter som dårlig, kan andre oppfatte som bra.

- Og kanskje er det en setning i teksten, fortsetter Kjersti, - som er et skikkelig gullkorn.

Det er frivillig for deltakerne å lese opp det man har skrevet, og dersom noen ikke ønsker å lese opp teksten sin, kan den sendes til studentene via epost dersom man ønsker tilbakemelding fra dem. Jentene håper likevel at de fleste ønsker å dele det de har skrevet med hverandre. – Det er mye fiksjon i prosa, og det er ingen som vet om det du skriver er selvopplevd eller fiksjon, sier Kjersti. - Og kanskje skriver man om noe som betyr noe for andre.

Kanskje publisert forfatter?
Og hvis skriveverkstedene blir en suksess, kan det bli aktuelt å utgi en antologi, en samling tekster. Forfatterspirene vil da få full råderett over sine tekster.

- Å være med på dette har vært en fantastisk opplevelse, bryter Kjersti ut. Janne sier seg enig. - Det blir nesten som terapi, du skriver ut gørr og får tømt deg.

De ser frem til å lære bort det de selv har lært til andre kvinner med forfatterspirer i magen.

Første mann til mølla får plass, så meld deg på til Bente Bendiksen eller ring 21 31 45 87 innen 6. mai.