selvhjelp_bred

Ut av offerrollen

Selvorganisert selvhjelp er å ta tilbake styringen i eget liv. Det handler om å mobilisere nok kunnskap, erfaringer og ressurser til selv å våge å ta i bruk det man faktisk kan.

Rådgiver i Norsk selvhjelpsforum, Eli Vogt Godager, understreker at selvhjelp ikke er behandling. – Behandling er noe andre gjør med deg. Selvhjelp er noe du gjør selv. Gjennom selvhjelp kan sette deg i stad til å nyttiggjøre deg av den behandlingen du får. Dette er en viktig forskjell.

selvhjelpslogo
 

Sammen med kollega og daglig leder for Selvhjelp Norges distriktskontor for Hedmark og Oppland, Knut Laasbye, har Godager samarbeidet med HivNorge i seks år med selvhjelpsseminar over én helg. Her får deltagerne mulighet til å treffe andre i samme situasjon og skaffe seg forståelse og redskaper til å takle den livskrisen en hivdiagnose fører til for mange, og de får hjelp til å sette seg i stand til å takle de problemene en hverdag som hivpositiv byr på.

Mobilisere egenkraft
– Ikke minst kan et selvhjelpseminar få folk til å åpne øynene for hvilke problemer vi faktisk kan gjøre noe med og hvilke ikke, og ikke minst hvilken kunnskap våre livsproblemer representerer, sier Laasbye. – Hivstatus kan vi ikke gjøre noe med, fortsetter han, men vi kan for eksempel mobilisere kraft til å gjøre noe med selvstigmatiseringen og diskrimineringen vi utsetter oss for som hivpositive. Det alene kan forandre livet ditt til det bedre.

De to understreker imidlertid at å delta på et selvhjelpseminar ikke innebærer et press om å reise derfra for å proklamere seg som åpen hivpositiv eller som åpent hivpositiv å kjempe mot fordommene vi møtes med. Tvert i mot, det skal føles trygt både å melde seg på og å delta. Derfor har man taushetsplikt i forhold til det som skjer på seminarene, ingen skal tvinges til åpenhet, verken der eller senere og alle står fritt til å dele så mye eller lite de vil av sine erfaringer. Det legges imidlertid ikke skjul på at aktiv deltagelse på seminaret er en forutsetning for å skape det beste utkommet for hver enkelt.

Er jeg den eneste som har det sånn?
En erfaring de har gjort gjennom års selvhjelpsarbeid er at mennesker i en livskrise ofte ser seg som den eneste som har det sånn. Ikke minst har dette gjort seg gjeldende for mange hivpositive. Ja, de er mennesker i en vanskelig situasjon, men ikke i en situasjon som ikke ligner noen andres.

selvhjelp
– Når hivpositive kommer på selvhjelpsseminar oppdager de at utfordringene faktisk er ganske alminnelige, sier Knut Laasbye og Eli Godager fra Norsk selvhjelpsforum.

– Vi ser for eksempel at mange henger alt på hivknaggen, forklarer Eli. – Alt som er galt skyldes hivstatusen. Det kan raskt bli en sovepute for ikke å gjøre noe med de problemene man faktisk kan ta tak i. Dermed kommer man ikke videre i livet, og får ikke brukt mulighetene livet gir og livskvaliteten kan fort lide.

Når hivpositive kommer på selvhjelpsseminar oppdager de at utfordringene de møter faktisk er ganske alminnelige og at de gjelder langt flere enn en selv. Det i seg selv er en følelsesmessig og psykologisk opptur, for da oppdager en samtidig også at strategiene, og redskapen andre bruker er noe en selv kan bruke. Et viktig steg i retning av å ta livet sitt tilbake er dermed tatt.

– Det er et godt utgangspunkt å få oppleve seg selv som ganske normal, ganske alminnelig, sier Godager. Det har vi alle behov for.

Selvorganiserte selvhjelpsgrupper
For den som ønsker det kan det også være mulig å delta i selvhjelpsgrupper over litt lengre tid. Disse igangsettes lokalt (mer informasjon om selvorganiserte selvhjelpsgrupper: www.selvhjelp.no). For mange hivpositive som bor utover landet kan det være vanskelig å treffe andre i samme situasjon å starte en gruppe sammen med. I slike tilfeller kan det være et alternativ å delta i en gruppe hvor folk har ulike utgangspunkt, noen er trafikkskadde, andre kan være pårørende til folk med ulike former for lidelser, atter andre kan ha angstproblemer og lignende. Dette gir grupper med en bred sammensetning både i forhold til bakgrunn, alder og kjønn og alle opplever at de utfordringene en selv står overfor er ganske vanlige. Det kan fungere godt som utgangspunkt for å komme videre.

Både Godager og Laasbye understreker at selvhjelpsseminar og selvhjelpsgrupper ikke handler om kos med misnøye eller kos med depresjon, tvert i mot, det handler om å våge å lytte til hva smerten eller problemet kan fortelle om hva man har av ressurser, erfaringer og muligheter.

– For mange blir et seminar eller en gruppe starten på å komme seg ut av offerrollen, sier Godager. Hun understreker at det i disse sammenhengene er viktig å fokusere på mestring, ressursene den enkelte har og ressursene som mobiliseres i gruppa gjennom fellesskapet i gruppa.

Unngå blindveier
– Det er viktig å ta utgangspunkt i de personlige ressursene og ikke blande inn jus og straffelov, for eksempel, fordi slike faglige ting ofte kan fungere som en fluktrute bort fra nødvendigheten av å konfrontere det hver og en av oss har inni seg – for eksempel sinne, tendenser til selvstigmatisering eller det å betrakte tilværelsen fra en offerrolle, en rolle som gjør en til en kasteball og ikke en aktiv deltager i sitt eget liv – uten dermed å ha sagt at nevnte temaer ikke er viktige. Det må til for å frigjøre kreftene du har lagt lokk på.

– I det øyeblikket du fornekter ditt livsproblem, fratar du deg selv muligheten til å mobilisere kunnskap og ressurser, sier Laasbye. Han forklarer videre at å delta i en selvhjelpsgruppe eller på selvhjelpsseminar ikke er noen intellektuelt vanskelig øvelse, men at det kan være både tøft, vondt og vanskelig å ta en konfrontasjon med seg selv og de ubrukelige tankemønstre som holder en fast i problemene.

– Derfor er det helt avgjørende at folk er motiverte for å gå in i disse prosessene, at de går inn for å komme videre, sier Godager.

Forløsning
De to slår fast at selv om det kan være tøft å våge en slik prosess og egenkonfrontasjon, sørger fellesskapet og møtene med andre som jobber med de samme tingene ofte for en skikkelig forløsning. – Det er ikke sjelden at vi opplever at folk flyttes flere kilometer i sin selvoppfattelse og muligheter til å komme videre når bare å flytte seg noen millimeter hadde vært nok, sier Knut.

Godager og Laasbye understreker også at alle spørsmål om åpenhet og hivpolitisk engasjement må og skal være den enkeltes valg. Dette er ikke saker som står på dagsordenen under selvhjelpsseminarene. Det forhindrer imidlertid ikke at de har sett at folk bestemmer seg for å gå inn i organisasjonen og ta et tak for saken også. Noen gjør det, andre gjør det ikke.

– Det viktigste er at man begynner å bygge opp en forståelse av hva man må leve med og hva man kan forandre, sier Laasbye. – Å begynne å oppdage det og ta et tak i forhold til det som kan løses er en forløsende, konstruktiv og livsbejaende prosess som flere hivpositive burde tillate seg å oppleve. Seminarene er også med på å synliggjøre erfaringer og kunnskap om det å leve som hivpositiv. Dette er viktig for HivNorge som organisasjon. Slik belyses også sammenhengen mellom selvorganisert selvhjelp og interessepolitisk arbeid.