boygard

Stillferdig engasjement

Det er vanskelig å forestille seg at Tove Bøygard har en fortid som sint punker. Hun er en mildt utseende kvinne som sammen med den like mildt utseende søsteren Anita utgjør duoen Bøygard.

boygard2

De synger vakre sanger til vakkert viseakkompagnement med nydelige harmonier. Men pønker har hun altså vært og hun har spilt i en rekke pønkeband. Ja, faktum er at hun fremdeles spiller i et pønkeband og det gjør Anita også. – Bandet PearlyCats er hallingpønk, forklarer Anita, det vil si pønk på hallingdialekt og med munnharpe som et slags lett bukk til tradisjonene.

På 1970- og 80-tallet representerte pønken en fornyelse av rocken. Den holdt på å dø på grunn av ren og skjær gigantomani. Pønken tilførte ny energi og ikke minst åpnet den for nytt engasjement. Mye av pønken tok utgangspunkt i en krass sosial og politisk virkelighet og krevde forandring. Med et slikt perspektiv blir Bøygards fortid og nåtid som punkere mer forståelig.

Duoens helt spesielle form for visekunst er nemlig vakker å lytte til, men Bøygard er også fornyere på sin måte. Også de fyller de visene sine med engasjement, og liksom pønken tar de ofte utgangspunkt i en grim sosial virkelighet og skildrer sårbare gruppers liv. Ei vise som ”Koma heim” er vakker, men den formidler nakent og usminket virkeligheten mennesker med rusproblemer lever i. Så sterk er teksten på ”Koma Heim” at det oppleves som en lettelse da søstrene forteller at det sannsynligvis har gått bra med hovedpersonen i sangen. For sangene skildrer ikke bare norsk virkelighets mørkeste sider. Mange av dem tar utgangspunkt i jobben søstrene har i Rusmiddeletaten og virkeligheten de møter der. Det er vakre, men sinte viser fulle av sårhet. CD-en ”Røre ved deg” formidler mye av det duoen står for, men best er de live, bare med stemmer, gitar og noen ganger trekkspill.

Tove er utdannet sosionom, Anita er steinerpedagog. Tove greier nå å leve av musikken og tar bare ekstravakter, mens Anita fremdeles har full jobb i tillegg til karrieren i Bøygard. De har prøvd seg i USA, men i dag lever de med en erkjennelse av at det er viktigere å skrive norske tekster for et norsk publikum. – Norsk er uten filter for de fleste av oss, som lyttere kjenner vi både språket og referansene i teksten og det formidler engasjementet på en bedre og sterkere måte, synes Bøygard.

– Det handler om å se menneskene bak rusmisbruket. Den gruppen kanskje er blant de aller vanskeligst stilte i landet, se deres rettigheter og behov og ikke bare jage dem fra sted til sted for at turistene skal slippe å få øye på vår elendighet, sier Anita.

Det er engasjement som preger Tove og Anita Bøygard, engasjement som ligger bak tekstene og musikken som de begge skriver selv om Tove er den mest produktive. Begge har politisk bakgrunn i AUF, Tove har sågar hatt en rekke verv og sittet i sentralstyret. – Og vi kommer fra en veldig engasjert familie, sier Tove og legger til at hun skrev sin første sang som 8-åring. – Det var en veldig politisk sang!

Det er også gjennom Rusmiddeletaten at de har utviklet et sterkt engasjement for hivsaken. Tove var med å kjempe frem sprøytebussen og prinsippet om skadereduksjon som kom som et resultat av nytenkingen som måtte til da hivepidemien slo innover landet midt på åttitallet.

– Sprøytebussen var et resultat av prinsippet om skadereduksjon, sier Tove, det var ingen selvfølgelighet tidlig i hivepidemien. Mange fagfolk var mot. Det mente hovedpoenget med narkotikapolitikken måtte være å få folk rusfrie.

– Hivepidemien endret disse holdningene, sier hun, for vi kunne svare at ja, vi synes også det beste for et menneske er å være rusfri, men på veien dit må de få lov til å ta vare på seg selv og helsa si. Politikken med rene sprøyter og andre former for skadereduksjon bidro til å begrense omfanget av hivsmitte i rusmiljøene. Den bidro også til å vise at også rusbrukere kunne være ressurser og ta vare på seg selv og andre, midt i all elendigheten. Det skapte, i hvert fall for en stund, en endring i holdningen til mennesker med rusproblemer.

– Vi ser enda i dag en sterk solidaritet og en sterk bevissthet om ikke å dele sprøyter innad i denne gruppa, fortsetter Anita, det sier noe om hvor vellykket denne takegangen og kanskje spesielt sprøytebussen har vært. Det er bare å se på tallene: De siste fem årene har det vært mellom 7 og 11 sprøytebrukere som har fått konstaterte hivsmitte hvert år. Det er naturligvis også for mange, men få i forhold til den katastrofen hiv kunne ha blitt i dette miljøet.

Hun forteller at arvtageren etter sprøytebussen distribuerer sterile sprøyter til mellom 300 og 500 brukere hver kveld. – Hver høst gjennomfører vi en helseundersøkelse blant brukerne våre, forklarer Anita, – vi når de aller fleste av disse fem hundre og i de siste årene har vi ikke konstatert noen nye tilfeller av hivsmitte blant dem.

Jentene i Bøygard ser med forferdelse på at hivtallene stiger i andre miljøer, at det smittes flere nå enn da aktiviteten på det forebyggende feltet var på det høyeste. Det krever ny innsats, mener de.

– Det må tilføres mer penger, det må skapes en større bevissthet rundt hiv og omkostningene ved å bli smittet, mener Tove. – Det er forferdelig at tallene stiger, men de gruppene som faktisk jobber mot hiv og som kan gjøre en innsats må få penger. Bare slik kan de trygge arbeidet sitt og gjøre det mer forutsigelig. Det som trengs er mer kunnskap og det får vi ikke med den bevisstheten og den politikken vi ser i dag!

Tove forteller at Bøygard hittil ikke har noen direkte hivrelaterte låter, men at de jobber med en nå, en låt som sannsynligvis vil bli å finne på det nye albumet som vil være tilgjengelig om et års tid.