astridrenland_bred

Hivfeltets stebarn

Vi er kunnskapsleverandør og kunnskapsformidler fra og om svært marginaliserte grupper til storsamfunn og myndigheter. Hvis vi legges ned mister myndighetene denne kunnskapskanalen. Prostituertes interesseorganisasjon (PION) kan ikke drive noe som helst virksomhet for 150 000 kroner i året.

Dette sier Astrid Renland til Positiv. Renland er daglig leder i PION. Hun opplyser at myndighetene bevilget 150 000 kroner for virksomheten i 2014. Tidligere har organisasjonen fått tildelt mellom 600 og 700 000 kroner til driften per år.

– Det sier seg selv at vi ikke kan opprettholde aktiviteten vår for 150 000 kroner, slår Renland fast. – Det beløper er nesten ikke mer enn det koster å skrive en rapport til departementet, sier hun ironisk og rister oppgitt på hodet.

astridrenland

PION har klaget på tildelingen til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) som kun har sett på jussen i prosessen og finner at Helsedirektoratet ikke har begått saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven. Departementet påpeker at PION bør være en del av det hivforebyggende arbeidet i prostitusjonsfeltet, men unngår å legge føringer på forvaltningen.

Økes ikke bevilgningene for neste år, vil det ikke være mulig å fortsette driften. Prostitusjonsfeltet er blitt et stebarn i det hivforebyggende arbeidet.  Kun sju prosent av den totale bevilgningen går til hiv- og soi-forebyggende arbeid i sexarbeidermiljøer; det vil si under en million kroner tildeles til PION, Nadheim og Pro Sentret til sammen per år.

Renland frykter det kan være en farlig strategi å tappe dette feltet for midler. Med sin kriminaliseringspolitikk har myndighetene marginalisert menneskene på arenaen for kjøp og salg av seksuelle tjenester enda mer enn tidligere. Dersom PION skulle forsvinne, forsvinner samtidig en vei inn i disse miljøene og den kunnskapskanalen som fanger opp nye trender og tendenser på dette markedet.

– Prostitusjonsmiljøet er ikke statisk, det utvikler seg hele tiden, sier Renland. – Nye arenaer tas hele tiden i bruk, blant annet sosiale medier. Gjennom det likepersonsarbeidet vi driver, har vi kanaler inn i disse miljøene. Dette er viktig for å tilrettelegge for treffsikkerheten i det hivforebyggende arbeidet, understreker Renland.

Hun slår fast at PION når flere grupper og andre grupper av sexarbeidere enn det tradisjonelle hjelpearbeidere gjør, og at organisasjonen jobber innenfor retningslinjene til UNAIDS, altså FNs organisasjon til forebygging og behandling av hiv. PION representerer sivilsamfunn og har kontakt med grupper av sexarbeidere som ikke har kontakt med andre prostitusjonstiltak eller øvrige helse- og rettighetstiltak i hivfeltet, som menn og transpersoner som er sexarbeidere. Dette er grupper som er i en utsatt situasjon både på selgersiden og kjøpersiden og som andre tiltak bare i svært begrenset grad når frem til. Nå risikerer vi altså at dette viktige arbeidet kan forsvinne.

PION har, i tillegg til å være en kunnskapsformidler og kunnskapskanal, også drevet med opplysning om testing, henvist til teststeder, forsynt folk med kondomer og drevet med aktivt informasjonsarbeid i disse utsatte gruppene.

– Det er tradisjoner helt tilbake til 1990 for myndighetenes samarbeid med PION, sier Renland. – Det er synd om dette samarbeidet nå smuldrer bort. Det kan få dystre konsekvenser langt utover de gruppene det gjelder.

Men i motsetning til andre grupper som ble tatt inn i offentlighetens varme under den store aidskrisen på 1980- og 90-tallet, ble sexarbeiderne sparket ut i kulden igjen, ikke minst gjennom kriminaliseringen av sexkjøp, og er fremdeles en svært marginalisert gruppe.

– Ved å kutte bevilgningene til arbeidet med disse gruppene undergraves hivforebyggingen i disse miljøene, og menneskene på disse arenaene blir enda mer marginaliserte enn før. Vi frykter det er det motsatte av forebygging. Det er i hvert fall det motsatte av inkludering, sier Renland, som er skuffet over at HOD ikke tar ansvar.

 

Tekst: