berglöf_bred

En seksualpolitisk sakkyndig

Andreas Berglöf jobber nå som seksualpolitisk sakkyndig for Riksförbundet för Sexuell Upplysning (RFSU), han har vært ombudsmann for Hiv-Sverige, eller som den het i 2001, da Berglöf tiltrådte: Riksförbundet för hivpositiva.

Han har også vært en sentral mann når det gjelder å jobbe for å få svensk rettspraksis endret hva angår straffebudet for å smitte andre med hiv eller utsette andre for slik smitte, og han har jobbet i den svenske bløderforeningen. Også der møtte han hivpolitiske problemer.

Det er ett spørsmål jeg har gledet meg lenge til å stille til Andreas Berglöf. Jeg er klar over at det blottstiller mine egne fordommer, men jeg kan ikke la være. Berglöf har vært en sentral aktør i det hivpolitiske arbeidet de siste 13–14 årene.

– Ikke er du homofil, ikke er du hivpositiv, du er tvert imot familiemann med to barn, og attpåtil er du aktiv medlem i det svenske høyrepartiet Moderaterna. Ikke akkurat noen gjengs bakgrunn for en sentral hivpolitisk aktivist. Her må du forklare sammenhengen?

Det er deilig å få stilt dette spørsmålet og jeg ser forventningsfullt på Andreas Berglöf.

Han ler der han sitter i en libanesisk fastfood-restaurant under kontorene til RFSU på Medborgarplatsen på Söder i Stockholm. Fotografen ler også. Vi spiser lunsj og skal egentlig gjennomføre intervjuet litt senere, men jeg er altfor utålmodig og nysgjerrig til å vente. Berglöf ler igjen. Han er høy og blond, med et lite fippskjegg under leppen. Han smiler ofte.

Zimbabwe
– Det begynte da jeg var på feltarbeid i Zimbabwe i 1998, forteller han. Berglöf besøkte landet i sammenheng med sine studier i ulandskunnskap ved Universitetet i Uppsala. – Jeg landet i hovedstaden Harare bare en dag før det var opptøyer i byen og politiet skjøt med skarpt mot sin egen befolkning. Frigjøringshelten Mugabe og hans folk var med ett blitt undertrykkere.

Det var nok den dagen oppfatningen av Zimbabwes president Mugabe snudde. Før dette var han en frigjøringshelt, etter dette ble han en despot. Andreas Berglöf befant seg den dagen allerede i byen Binga nord i landet, men han så resultatene av vanstyret og mangelen på medisiner: – Vi møtte mange hivpositive, de fleste av dem i livets sluttfase. For oss handlet det mye om å sørge for omsorg til de syke, til familiene, til alle som led. Lidelsene var store.

Forholdene i Zimbabwe ble en vekker. Det var der og da han bestemte seg. Han så at hivpositive var en gruppe mennesker som var utsatt for diskriminering og stigmatisering. I Zimbabwe. I Sverige. Det er ikke mulig å sammenligne de to landene, men det så likevel ut som om menneskerettighetene ikke gjaldt for denne sårbare gruppen.

– For vi så jo at det forekom diskriminering, sosial utestengelse og stigmatisering her i Sverige også.

Ingen hivpolitisk betydning
Slik var starten på Berglöfs liv med hiv. At han selv er hivnegativ, mener han er uten hivpolitisk betydning. Berglöf mener at hivstatus er uten relevans for hvor god innsats man kan gjøre på det hivpolitiske feltet. Han tror han er på linje med ganske mange andre i hivpolitikken her, men han medgir at han en sjelden gang møter skepsis blant hivpositive aktivister. Da han søkte jobben i Hiv-Sverige, var det motforestillinger mot ham på grunn av hans negative status. Dette fikk ikke Berglöf vite før lenge etterpå, og han har ikke merket noe til fordommer. Likevel understreker han at han ikke ser noe problem i at han som hivnegativ kan representere og tale på vegne av hivpositive.

– Dette er en diskusjon som løper hele tiden, sier han, men hvis bare en hivpositiv kan representere hivpositive så støter vi straks på en rekke vanskeligheter som kan svekke det hivpolitiske arbeidet. Kan for eksempel en voksen representere et barn? Og hva med psykisk utviklingshemmede, kan de bare representeres av folk fra sin egen gruppe?

– Det viktigste må være å ta vare på hivpositives interesser og bruke hivpositive som ressurser i det hivpolitiske og hivforebyggende arbeidet.

Berglöf medgir at han har kjent seg utenfor i det hivpolitiske miljøet enkelte ganger; ikke er han hivpositiv, ikke er han «gay», som er ordet han og mange med ham i Sverige bruker for homser.

Men det handler å se hele mennesket, mener han. Hivpositive er heller ingen ensartet gruppe, tvert imot. Dermed blir spørsmålet om hvem som kan representere hvem svært vanskelig, for ikke å si ørkesløst og unødvendig ressurskrevende om man skal gå inn i en seriøs diskusjon om dette temaet.

Respekt
– Jeg har alltid vært opptatt av å møte folk med respekt, uansett, sier Berglöf. – Det er mindre viktig hva eller hvem man er, bare man møtes med den respekten man har krav på. Og respekt betyr også å ta vare på, forsvare og respektere den andres egenart og menneskerettigheter.

For egen del innrømmer han at det har skortet på den respekten enkelte ganger. Han har møtt manglende respekt i jobbsammenheng fra enkeltindivider og på sosiale medier. Mange ganger. Og han ser også at denne mangelen på respekt rammer andre, ikke minst hivpositive. Det er dette han jobber for å endre: – Det er en kjent sak at enkelte gay-miljøer deler homoene inn i første og annenrangs, for eksempel, sier han, og de hivpositive homsene omtales ofte som «sekunda», annensortering, annenrangs. Det burde ikke «gay»-miljøene være bekjent av, mener han og etterlyster økt innsats for å bekjempe denne diskrimineringen i homomiljøene.

Hva med at han ikke selv er homofil, og aktiv i Moderatarna, minner jeg ham om.

Det at han ikke selv er homofil, mener Berglöf også er irrelevant. Han har mange gay-venner, spesielt har han fått det etter at han engasjerte seg for hivsaken. Familiemannen og faren til to barn har imidlertid også vært aktiv i «Öppna Moderaterna» som er det svenske høyrepartiets gay-gruppe, til tross for at han selv altså ikke er homo. Det synes ikke Berglöf er det minste underlig.

Konservativ og liberal
Berglöf har alltid hatt som ambisjon å få et verdikonservativt parti som Moderaterna til å bli mer åpent og liberalt i forhold til ulike likestillings-spørsmål, for eksempel for kvinner, lhbtq, hivpositive. Det føler han at han har bidratt til, men innser også at han har jobbet for disse spørsmålene i en gunstig tidsperiode, for den tidligere statsministeren fra Moderaterna, Fredrik Reinfeldt, har også trukket partiet inn mot den politiske midten. Jobben som seksualpolitisk rådgiver i RFSU passer imidlertid som hånd i hanske med denne ambisjonen. Jobben handler jo nettopp blant annet om å påvirke politiske partier til økt seksualpolitisk engasjement og økt seksualpolitisk frihet for folk flest.

Selv har Berglöf drevet valgkamp for Reinfeldt og Moderaterna og har hatt kommunepolitiske verv blant annet innenfor idretten. Han mener imidlertid at han ikke er politisk tungvekter nok til å stille til valg selv. Slik som det politiske systemet fungerer i Sverige og i Skandinavia for øvrig, er han rett og slett ikke kjent nok offentlig. Det reduserer ikke den politiske gjennomslagskraften:

– Jeg ønsker å jobbe med enkelte verdispørsmål, og jeg gjør det på flere ulike fronter, blant annet gjennom å forsøke å skape bevegelse rundt disse spørsmålene om seksualpolitiske rettigheter i Moderaterna. For meg er det fullstendig ubegripelig at menneskerettighetene ikke skal være likt fordelt på alle mennesker, gay, hivpositiv, fattig eller rik ...

Det er hans kompromissløse holdning til at menneskerettighetene skal gjelde for alle, som best forklarer hans hivpolitiske engasjement og hans medlemskap i Moderatarne. Individuelle menneskerettigheter har alltid stått sterkt i de liberale fraksjonene i det partiet, sier han. Berglöf innrømmer imidlertid at han er så liberal at han av og til blir tatt for å være sosialdemokrat.

– Enkelte «sossare» har sagt til meg at jeg behøves i det partiet og at jeg er velkommen dit, forteller han og ler, men det samme har også mange moderater gjort, og det er der jeg føler meg mest hjemme. Dessuten er det sunt å skape debatt i et parti som i visse spørsmål ville ha godt av litt bevegelse.

Nettverk
Berglöf er selvbevisst nok til å mene at hans nettverk og politiske kontakter, både til konservative politiske miljøer og til miljøer hvor det finnes mange hivpositive aktivister, gjør ham verdifull i jobben som seksualpolitisk sakkyndig i RFSU. Han når politiske miljøer og beslutningstakere som den tradisjonelt radikale og lettere politisk rødfargete organisasjonen ikke har hatt så gode kontakter til, rent historisk. RFSU er en politisk uavhengig organisasjon, men Berglöfs engasjement kan likevel bety at RFSU får større gjennomslagskraft for sine hjertesaker.

berglöf
Andreas Berglöf

– Og de handler ikke bare om likestilling og hivpolitiske spørsmål, men om en rekke saker både nasjonalt og internasjonalt. RFSU har et bredt seksualpolitisk perspektiv både innenriks og utenriks.

– Du kan si at jeg jobbet med mange av spørsmålene rundt RFSUs seksualpolitiske engasjement fra et hivpolitisk standpunkt da jeg var i Hiv-Sverige. Hiv handler jo ikke bare om medisinske spørsmål, men også om diskriminering og stigmatisering, rett til arbeid, bolig, seksuell og reproduktiv helse, assistert befruktning, for bare å nevne noen emner. Og mange av disse og flere til jobber vi også med i RFSU.

På grunn av kondomproduksjon og salg har RFSU en solid økonomi. – Det er selvsagt en styrke for oss. Det gir uavhengighet, frihet og handlekraft, selv i et så demokratisk land som Sverige, mener Berglöf.

Vaktbikkje
RFSUs rolle er å være vaktbikkje i det svenske samfunnet og sørge for at det er bevegelse på området for seksualpolitikk og seksuell helse. Blant annet gjennom å jobbe for abortloven – den er ikke i faresonen i Sverige, men det stilles til stadighet spørsmål ved den, opplyser Berglöf – sørge for tilgang til prevensjonsmidler til alle slik at uønsket graviditet kan unngås, legge forholdene til rette for at eldre som ønsker å ha et aktivt seksualliv skal kunne ha det, for eksempel gjennom å ha tilgang på medisinske og fysiske hjelpemidler, osv., osv. Seksualiteten er tross alt også en kilde til overskudd og velvære. Det hele handler også om å gi enkeltmennesker, kanskje spesielt kvinner, større kontroll over sitt eget liv.

RFSU har dessuten et samarbeid med SIDA – svenske NORAD – som gjør dem til aktører på det seksualpolitiske området i en rekke samarbeidsland, blant annet i Afrika. –Vi har selvsagt ikke noe ønske om å diktere hva våre partnere skal gjøre eller si i sine lands debatter, forklarer Berglöf, men en viktig rolle vi kan ha er at vi i samråd med våre partnere kan gå lenger i debattene enn våre partnere kan, for eksempel i diskusjonene rundt anti-homolovgivningen i Uganda. Men mest handler det om å jobbe for seksuell og reproduktiv helse for alle i disse landene.

RFSU skal være et organ til å drive debattene på områdene som handler om seksualitet og helse. RFSU skal være en pådriver for å endre urettferdige lover og regler og sørge for at retten til velvære, kontroll over egen kropp, seksualitet og helse skal være noe som gjelder alle, ikke bare de rike, hvite og vestlige med den «riktige» seksuelle orienteringen og i mange tilfeller også det riktige kjønnet.

Et eksempel på urettferdighet Berglöf nevner er de svenske bløderne. Før man egentlig visste hvordan hiv smittet, fikk 104 svenske blødere viruset gjennom blodoverføring. Av dem lever et 30-tall i dag, 30 år etter. De føler seg sviktet av den svenske regjeringen. Jo da, de fikk en erstatning da katastrofen ble oppdaget, men som gruppe har bløderne aldri fått noen unnskyldning fra den svenske staten, og erstatningene de fikk i rene penger var små fordi ingen jo regnet med at de kom til å leve lenge.

– Det er stor bitterhet og sinne i dette miljøet på grunn av disse forholdene, forteller Berglöf, som jobbet som pådriver for å få en endring i løpet av sin tid i det svenske bløderforbundet.

Straff, endring i praksis
Straffebudet for å smitte andre med hiv eller utsette andre for slik smitte er en annen viktig sak hvor det har vært nødvendig å jobbe for endring i Sverige. Det har RFSU gjort i nært samarbeid med homo-organisasjonen RFSL (Riksförbundet för sexuellt likeberettigande) og Hiv-Sverige.

Både lovgivningen og arbeidet mot den er ulik situasjonen vi har i Norge. Et av de viktigste poengene Berglöf understreker i denne sammenhengen er betydningen av samarbeidet mellom de sentrale organisasjonene. I stedet for å dyrke motsetninger har de svenske organisasjonene sett at de står sterkere om de jobber sammen, og har dermed oppnådd resultater som virkelig har fått direkte betydning for den enkelte svenske hivpositives liv.

Den svenske straffeloven har ikke en egen hivparagraf, det er den alminnelige straffeloven som legges til grunn, med støtte i smittevernloven. Dette har medført at Sverige har hatt flere straffesaker mot hivpositive enn de fleste andre land, relativt sett. Grunnlaget for endring ble lagt for rundt ett år siden da Smittskyddsinstitutet gikk ut med det Berglöf halvt i spøk omtaler som «The Swedish Statement». Dette handlet om en smittsomhetsrapport hvor svenske helsemyndigheter slår fast at en hivpositiv på vellykket behandling ikke er smittsom.

– De forholdene som oftest har utløst straff i Sverige, er at en hivpositiv har plikt til å informere sin sexpartner om sin status, og man har plikt til å sørge for at kondom brukes. Lot man være, kunne man risikere flere år i fengsel, forklarer Berglöf.

Med «The Swedish Statement» falt argumentene bort. Hvis en hivpositiv i praksis er smittefri, hvorfor skal han eller hun da informere en partner? Hvorfor skal han eller hun straffes for å utsette noen for en fare som ikke finnes? Utsagnet fra svenske smittevernmyndigheten endret premissene for debatten og ga forkjempere for liberalisering en mulighet for endring som de har brukt godt.

Men i stedet for å argumentere for å avskaffe den forhatte lovgivningen, har de brukt legevitenskapelige argumenter og gjennomført en kraftig kunnskapshevning innenfor rettsvesenet.

– Resultatet er at vi ikke har fått fjernet lovgivningen, men vi har oppnådd å redusere antallet tiltaler og vi har redusert straffeutmålingen. Etter hvert som rettssystemet får gått seg til, etablert presedens osv., regner vi med at antallet tiltaler vil bli redusert til null, sier Berglöf og er optimistisk på svenske hivpositive vegne.

– Det er mange veier til målet om straffefrihet, sier han avslutningsvis, men det lønner seg å samle kreftene og samarbeide.