Pintos-film_bred

En poetisk refleksjon om medisiner og hiv

For andre året på rad står HivNorge som sponsor til en av filmene under filmfestivalen Oslo Fusion, tidligere kjent som Skeive filmer, homofilmfestivalen og annet. Det er bare å håpe at dette blir en tradisjon, for film og annen kunst kan være viktige bidrag til forståelse rundt hva det innebærer å leve med hiv, både i eksistensiell og praktisk/politisk sammenheng.

En slik film er den portugisiske filmskaperen Joaquim Pintos «E agora? Lembra me» (på engelsk: «What now? Remind me») som festivalen viste mandag 15. september. Filmen har vunnet en rekke internasjonale priser og fremstår som en billedlig og filmatisk refleksjon rundt temaer som «livet, døden og kjærligheten,» kombinert med medisinbruk og konsekvensene av sykdom.

Det er en nokså krevende og stillestående, og ikke minst lang, film Pinto har laget: To timer og 44 minutter kan virke langt når nesten all handling foregår på det indre planet og refleksjonene Pinto gjør seg er stappfulle av kulturelle referanser, ikke minst til portugisiske og spanske diktere og filosofer, som vi her oppe i nord ikke har alt for mye kunnskap om. På den annen side er filmen også full av kulturelle referanser vi kjenner til, og til dagsaktuelle temaer gjennom at vi får lydsporet til nyhetsprogrammer på TV som går som et slags kommentar gjennom hele filmen.

Når det likevel fungerer godt er det fordi Pinto også benytter seg av en slags symbolsk dokumentar og bruker helt grunnleggende symboler som så å si alle mennesker vil kjenne igjen og forstå noe av betydningen av, for eksempel, helte, tørke, brann, ild, regn og vann. I tillegg presenterer Pinto oss for mennesker – han selv og kjæresten Nuno som de aller viktigste — og dyr som lever sine liv innenfor disse fysiske og symbolske og ikke minst kulturelle rammene.

Klikk her for å se traileren til What now? Remind me på Oslo Fusion.

Filmen blir dermed på mange måter et veksling mellom refleksjon rundt livet innenfor de kulturelle og fysiske rammene, samtidig som menneskene har mulighet til å påvirke og endre, gjennom konstruktiv virksomhet, for eksempel planting av trær, reparasjon av fontener, effektiv og økonomisk bruk av vann – og ikke minst kjærligheten til hverandre, dyrene og omgivelsene.

Samtidig er dette også en film som viser omkostningene og bivirkninger ved krevende medisinbruk. Pinto har levd med hiv i flere decennier og samtidig med ARV-medisinene skal han gjennom en beinhard kur for å bli kvitt Hepatitt C. Filmen viser omkostningene ved en slik medisinering, bivirkningene, utmattelsen, de fysiske smertene og ikke minst den mentale påkjenningen denne medisineringen innebærer. Og alt altså satt inn i en kulturell og sosial ramme. Det er spennende, rørende, krevende og helhetlig, ikke bare med hensyn til hiv og det å leve med viruset, men hva angår livet selv, alles liv.

Tatt i betraktning alt pratet om en helhetlig tilnærming både til det å leve med hiv og det å behandle de som gjør det, burde flere ha kjent sin besøkelsestid. En slik film er så absolutt med på å skape nye perspektiver og sette i gang tankeprosesser.

HivNorge sørget uansett for å gjøre det meste ut av situasjonen: Styreleder Leif-Ove Hansen i HivNorge var til stede og orienterte om organisasjonens virksomhet og formål. Hansen la spesielt vekt på utfordringene som følger med det faktum at en hivdiagnose ikke lenger er noen dødsdom, men en diagnose de fleste lever lenge med. Han uttrykte også glede over å kunne bidra til en hivpolitisk og hivkulturell opplevelse. Den gleden tror jeg han delte med flere.