sidibe_bred

For sosial rettferdighet

– Nesten annenhver person som blir smittet av hiv i verden, tilhører en marginalisert gruppe. Solidaritet med marginaliserte grupper må på den politiske dagsordenen skal vi få bukt med epidemien. Lederen for UNAIDS, Michel Sidibé fra Mali, er utvetydig i sitt budskap i dette eksklusive intervjuet med Olav André Manum.

Det tok sin tid. Avtalen var klokken 15.00. Jeg skulle få en halvtime. Jeg er ute i god tid, det er jeg alltid. Håpet er at jeg blir kalt inn tidligere og dermed får noen minutter ekstra med en spørsmålsliste så lang at jeg vet at vi ikke får snakket om alt dette i løpet av 30 minutter.

side hoy
Solidaritet med marginaliserte grupper må på den politiske dagsordenen skal vi få bukt med epidemien, sier lederen for UNAIDS, Michel Sidibé.

Solidaritet med marginaliserte grupper må på den politiske dagsordenen skal vi få bukt med epidemien, sier lederen for UNAIDS, Michel Sidibé.Jeg venter. UNAIDS ligger vegg i vegg med hovedkontoret til Verdens Helseorganisasjon. En bygning i grønt glass. Ventehallen er stor og rektangulær og drémed forbausende lite sikkerhetstiltak. To skulpturer dominerer området der jeg sitter, en gigantisk mangefarget sommerfugl – og sommerfugl er mange steder et slangord for homo – og en stor afrikanskinspirert kvinnefigur som gjennom en tekst understreker behovet for solidaritet i kampen mot viruset. Et gjensyn er det også med veggen fra den store internasjonale konferansen i Durban i fjor, hvor aktivister har skrevet sine råd om hva som må til om kampen mot hiv skal lykkes. «Ta ansvar! Test deg!» heter det for eksempel eller «PrEP må med i arbeider!»

Klokken 15.30 er Michel Sidibé fremdeles i ferd med å gå rundt i bygningen i UNAIDS i Geneve og hilse på sine medarbeidere. Det er hans første dag etter jul, og alle skal hilses på, alle skal ønskes godt nytt år og alle skal prates litt med. Hver eneste medarbeider skal ha en opplevelse av å bli sett, lyttet til. Jeg forstår at det er slik direktøren for UNAIDS vil ha det. Han er en hyggelig og jovial mann og gir inntrykk av at han liker å behandle sine medarbeidere godt. Hans pressetalsmann Michael Hollingdale ser imidlertid ut til å bli mer og mer stresset der han smiler tappert og forsikrer meg om at «Michel er straks ferdig. Han kommer hvert øyeblikk». Han vet at Sidibé har et viktig stabsmøte etter intervjuet med Positiv, og hele tidsplanen er i ferd med å bli forrykket. Og nå begynner også jeg å bli stresset. Hva om den knappe tiden jeg har til rådighet også blir kuttet ned på for å ta igjen tid?

Ingen grunn til bekymring. Da Sidibé kommer til intervjurommet, er han både smilende og avslappet. – Velkommen, min venn, sier han – Og godt nytt år! Deretter minner han meg på sist gang vi møttes i Oslo og spørsmålet jeg hadde stilt ham om kriminalisering av hivsmitte og hvilke råd han ville gi til den norske regjeringen i den forbindelse. Han skulle treffe helseministeren etter møtet som HivNorge arrangerte i samarbeid med Norad.

Senere, da vi har snakket i drøye førti minutter og Hollingdale igjen begynner å svelge tappert og antyder at jeg nok bør komme med et kort, avsluttende spørsmål, bryter Sidibé inn med sitt store smil: – Nei, han kan bare fortsette! I mitt hjemland er det et ordtak som forteller at den som kommer reisende for å treffe deg, han eller hun er bedre enn deg. Derfor må vi gi ham tid!

Jeg er for lengst sjarmert fullstendig i senk.

Michel Sidibé har vært direktør for UNAIDS siden 2009. Dette er organisasjonen som FN har opprettet for å skape størst mulig effektivitet i kampen mot hiv og aids. Han har satt seg svært ambisiøse mål: Verden skal se den første aidsfrie generasjonen i 2030, før 2020 skal vi ha nådd målene om 90-90-90. Det vil si at 90 prosent av alle som lever med hiv skal være klar over sin status, 90 prosent av alle disse skal være på behandling og 90 prosent av alle på behandling skal være smittefrie. Sagt på en annen måte skal verden se mindre enn en halv million nye infeksjoner innen 2020 og samme år skal vi dessuten oppleve færre enn en halv million hivrelaterte dødsfall verden over.

Redskap for sosial rettferdighet
Det Sidibé selv gir uttrykk for å være mest stolt av i sin gjerning, er å ha tatt kampen mot aids ut av et hjørne og satt solidaritet med marginaliserte grupper på dagsordenen. Dette er etter hans mening en av de største utfordringene for å få stanset epidemien. – Kampen mot aids er politikk, sier han til Positiv, implementerer du en dårlig politikk, taper du, gjør du bruk av god politikk, vinner du.

– God politikk er å sørge for at ingen blir utelatt fra det forebyggende arbeidet.

Han gjør det klart at for ham er det forebyggende arbeidet også et redskap for å skape større sosial rettferdighet. Dermed gjør han seg til en lidenskapelig talsmann for inkludering og likestilling av kvinner – som mange steder i verden er en marginalisert gruppe – homofile og andre menn som har sex med menn, stoffbrukere, transpersoner, sexarbeidere og innsatte.

– Disse menneskene må sikres adgang til helsetjenester, de må få den informasjonen de trenger for å vite hvordan de skal beskytte seg mot smitte, de må slippe å skjule seg fordi lover kriminaliserer måten de lever på, kort sagt må de få de samme rettighetene som alle andre om vi skal kunne bekjempe smittespredningene og nå målene for en aidsfri generasjon innen 2030.

– 45 prosent av alle nye infeksjoner skjer i de delene av befolkningen som er marginalisert og etterlatt, slår han fast.

Engasjert og lidenskapelig
Sidibé snakker engasjert og lidenskapelig og i rasende fart om det triste og ødeleggende i at enkelte land avviser en politikk som virker, for eksempel skadereduserende tiltak blant stoffbrukere. Han snakker om nødvendighetene av at kriminalisering av homofile og sexarbeidere og transpersoner må opphøre, han snakker om at innsatte i fengsler må få helsetilbud og levekår som sikrer dem mot både hivsmitte og tuberkulose. Han understreker at om vi ikke makter å gjøre noe for dem som er «etterlatt» og utelatt i kampen mot hiv, kommer vi ikke bare til å tape kampen mot epidemien, vi kommer også til å tape de investeringene vi allerede har gjennomført i dette arbeidet. Han snakker engelsk med en utpreget fransk aksent, og noen ganger vil ikke tungebåndet respondere og uttalen av enkelte ord krøller seg litt. Han ler av seg selv og går uanfektet videre. Det er ikke uttalen som er viktig, menneskene som engasjerer ham er. De trenger sosial og økonomisk rettferdighet og inkludering. Klarer vi ikke å gi dem det, har vi tapt.

Når Sidibé gjør seg til talsmann for marginaliserte gruppers rettigheter og likestilling, mener han det har en viss sammenheng med oppveksten. Han er født i Mali av en hvit mor og en afrikansk far. Det mener han gjorde ham som person åpen for multikulturelle inntrykk og ga ham erfaring for at vi alle har noe positivt å lære av hverandre.

– Ingen ting i min verden er svart/hvitt, sier han enkelt og vi forstår at han mener det både helt konkret: På det mellommenneskelige planet er han fargeblind. Men han mener det også i overført betydning, problemer er komplekse, enkle løsninger finnes ikke.

side_lennox
Sangeren Annie Lennox har engasjert seg i aidsarbeidet. Her sammen med Sidibé.

Sangeren Annie Lennox har engasjert seg i aidsarbeidet. Her sammen med Sidibé.

En historie han forteller fra barndommen viser at han tidlig var klar over at det fantes sosial urettferdighet og at det betalte seg å forsøke å gjøre noe med det: – Vår familie var litt mer privilegert, forteller han, det betød blant annet at jeg hadde fått sko til å bruke på skolen. Og det gjorde jeg, men siden jeg var den eneste på skolen som hadde noe å ha på føttene, tok jeg dem av da jeg nærmet meg skolegården. Jeg ville være som de andre, ikke hevet over dem på grunn av sosial rang. Da jeg nærmet meg hjemme, tok jeg på meg skoen igjen slik at mor og far ikke skulle få vite noe. Mor var imponert og sa til far: «Denne gutten er så flink og forsiktig, han sliter nesten ikke på skoene og de er alltid rene og nypusset.»

Hivpositive som ressurser
Møter med mennesker har overbevist ham om at å gjøre hivpositive til ressurser i arbeidet mot epidemien er en absolutt nødvendighet. Sidibé viser til er bilde på veggen. Det er fra Khayelitsha, et svart township utenfor Cape Town. Khayelitsha er på mange måter en slum med skrikende nød, fattigdom og elendighet, noe også bildet til en viss grad formidler. Sentralt på bildet står en mann i oppsiktsvekkende rød t-skjorte med påskriften «HIV POSITIVE» i store, tydelige bokstaver. Det krever mot i omgivelser hvor hivsmitte er strekt stigmatisert. – Dette er Thobani Ncapayi. Han er min venn, forklarer Sidibé. – Han er hivpositiv og har tuberkulose, men selv før han kom i behandling med antitetrovirale medisiner, maktet han å organisere folk og gi dem informasjon nok til at de kunne beskytte seg mot smitte uten at han egentlig hadde materielle og økonomiske midler til dette. Slikt krever både kreativitet og innsatsvilje. I dag er han på behandling og er en enda sterkere kraft i det forebyggende arbeidet i townshippet han bor i.

Ncapayi er bare ett av flere eksempler på nytten av å trekke hivpositive med i arbeidet som Sidibé viser til. Han understreker at han har personlig erfaring fra møter med hivpositive verden over som har overbevist ham om nytten og nødvendigheten av å få alle med i det forebyggende arbeidet. Sidibé har dessuten oppnådd resultater. Da han begynte som direktør i UNAIDS var syv millioner mennesker i behandling. Direktøren for UNAIDS satte seg som mål å doble dette resultatet i løpet av kort tid. I dag er 17 millioner mennesker på behandling, blant annet takket være koordinering av innsatsen fra organisasjonen side. Sidibé mener også at UNAIDS under hans ledelse har bidratt til å oppnå store resultater med hensyn til smitte fra mor til barn og trekker frem Sør-Afrika som eksempel. Her har myndighetene tilrettelagt for en politikk som reduserer antallet positivt fødte babyer fra 70.000 i året til nesten ingen.

– Vi har også klart å gi større plass til aktivister og samarbeidet med sivilsamfunnet har vært uvurderlig, sier Sidibé. – Vi har maktet å endre dynamikken i arbeidet til i langt høyere grad å inkludere de delene av befolkningen som har vært etterlatt i kampen for behandling og sosial rettferdighet. Men nå er vi altså ved et veiskille i arbeidet mot epidemien.

Opprettholde innsatsen
Det betyr at hvis vi ikke opprettholder innsatsen i de kommende kritiske årene, risikerer vi at mye av det arbeidet som er gjort, vil være fåfengt. Det er for tidlig å si at vi klarte det! Det trengs mer penger. Rike land må bidra. Og politiske og religiøse regimer må endre sin politikk slik at alle marginaliserte grupper inkluderes i arbeidet.

For til tross for klar fremgang, blir UNAIDS og FN-systemet også kritisert for ikke å ha virkemidler til å motvirke de kreftene og de landene som av politiske eller religiøse grunner ikke ønsker å legge seg på en inkluderende linje, men tvert imot holder fast ved eller sågar styrker en politikk som ekskluderer og kriminaliserer de mest sårbare gruppene. Russland er et viktig eksempel. Her har hivepidemien eksplodert i løpet av de siste årene. Samtidig avviser myndighetene i landet å introdusere skadereduserende tiltak blant stoffbrukere, og de kjører en repressiv politikk overfor homofile og andre menn som har sex med menn. Dette gjør opplysningsarbeidet langt vanskeligere. Russland er imidlertid ikke det eneste landet der nysmitte øker, land som Iran og Indonesia går heller ikke inn for en inkluderende politikk overfor sårbare og marginaliserte gruppe. Disse blir dermed fratatt muligheten til å beskytte seg og til å søke behandling. Sidibé innrømmer at dette er en utfordring, og at FN og UNAIDS til en viss grad mangler verktøy til å skape et klima av samarbeid og forståelse med disse landene. Han mener imidlertid ikke at det er umulig og peker på land hvor det har skjedd en utvikling, land som tidligere var problematiske som Hvite-Russland og Ukraina. Det skyldes ikke minst en insisterende og ufarliggjørende dialog:

– Selvtilfredshet med egne forhold og egne resultater er vår største fiende. Men konfrontasjon skaper ikke rasjonell politikk, slår han fast: – I Hviterussland maktet vi å skape en forståelse for at forebygging gjennom en inkluderende og åpen politikk ikke truer regimet, men at det tvert imot bygger samfunnet. 

Marginaliserte grupper
Hviterussland har blant annet satt i gang skadereduserende tiltak blant injiserende sprøytebrukere for å få ned hivtallene i denne gruppen. Denne politikken har ført til at flere stoffbrukere nå er kommet tilbake i arbeid og har bedre kontakt med sin familie, for bare å nevne to forhold, ifølge en rapport fra UNDP.

Sidibé viser også til Folkerepublikken Kina som har gjort store fremskritt med hensyn til å ta fatt på utfordringene homofile og andre menn som har sex med menn står overfor. Myndighetene i landet har også satt inn tiltak mot diskriminering av mennesker som lever med hiv, og de gjennomfører opplysningsarbeid rettet mot sårbare grupper som homofile og sex-arbeidere. På motsatt vis peker Sidibé på land i Karibia og Latin-Amerika. Her er smitte-tallene, ifølge UNAIDS-dokumentet The Gap Report, i ferd med å vokse på nytt på grunn av at marginaliserte grupper er etterlatt og utelatt fra det forebyggende arbeidet og fra helsesystemene, særlig gjelder dette homofile og andre menn som har sex med menn. Homoseksualitet er stadig kriminalisert.

– På mange måter ser vi at vi kommer tilbake til utgangspunktet, sier Sidibé, det var homofile aktivister som sørget for å bryte stillheten og åpne verdens øye for hivepidemien slik at vi kunne sette inn tiltak, nå må verdenssamfunnet sørge for at denne og andre marginaliserte grupper på nytt blir sett og hørt og får sine politiske, sosiale og medisinske behov dekket.

Eliminere
Slik svarer han på spørsmålet om det forebyggende arbeidet er blitt vanskeligere nå når epidemien ikke i samme grad som før rammer elitene i de ulike samfunnene, men mennesker som allerede er marginalisert og utelatt. Å skape bevissthet om menneskeverd og likeverd blir et viktig redskap i arbeidet mot smitten.

Men han peker også på at vi må rette oppmerksomheten mot livssykluser. Folk er utsatt avhengig av hvem de er, ja, men også hvor i livet de er: Langt på vei har vi klart å eliminere smitte fra mor til barn ved fødselen, men nå ser vi også at femti prosent av de barna som smittes av viruset, smittes gjennom amming. Vi vet også at tenåringsjenter er utsatt. Å bli kjæreste med en etablert mann bærer med seg både status og penger. Smittepresset er imidlertid stort i disse forholdene, og mange jenter blir smittet av mannen før han dumper dem og jenta får livet sitt ødelagt. Utdanning for jenter er et viktig virkemiddel: Vi vet at for hvert år som jentene fullfører av skolegangen, reduseres smitten med sju prosent i denne gruppen. Det viser hvilken betydning det har å prioritere utdannelse for jenter. Enkelte steder har man også av ulike årsaker problemer med seksualundervisningen, ikke bare for jenter, men for alle. De får ikke den informasjonen de trenger for å kunne beskytte seg. Det er et alvorlig problem. Dessuten blir det stadig flere eldre som lever med hiv. Sidibé regner med at mer enn ni millioner hivpositive er over 50 år og de vil etter hvert ble flere og få flere og sammensatte problemer. Da gjelder det å oppgradere helsesystemene slik at verden blir i stand til å møte deres behov.

sidibepatpong
Sidibé i Patpong, Bangkoks ”Red Light District” sammen med folk fra sexarbeiderorganisasjonen Swing.

Sidibé i Patpong, Bangkoks ”Red Light District” sammen med folk fra sexarbeiderorganisasjonen Swing.

På den annen side betyr ikke dette at vi må forlate alle gamle arbeidsmetoder. Det er fremdeles behov for informasjon, testing og rådgivning slik at folk kan komme i behandling og bli smittefrie. I underkant av 18 millioner mennesker – det vil si omtrent femti prosent av alle hivpositive – lever med hiv uten å være klar over det, hevder Sidibé. – Men vi må klare å se at epidemien ikke er én epidemi, men mange ulike epidemier ,og at de har utviklet seg forskjellig ulike steder i verden. Dermed må vi sette inn tiltak etter ulike behov, slår direktøren for UNAIDS fast. 

God medspiller
Heldigvis for en litt stresset Michael Hollingdale begynner Sidibé å komme i oppsummeringsmodus og slår fast at de tre største utfordringene vi står overfor i dette spørsmålet nå, er for det første selvtilfredshet, det at vi er så fornøyd med at vi har kommet så langt som vi har og føler at nå trenger vi ikke gjør mer. Det er feil, understreker Sidibé og påpeker at en slik holdning vil kunne ødelegge alt vi hittil har oppnådd. For det andre må vi innse at selvtilfredsheten bygger på et feil grunnlag, det er fremdeles all mulig grunn til å understreke at epidemien er en trussel mot verdenssamfunnet. Men den største trusselen er dårlige lover som er ment å løse problemet, men som har motsatt effekt: Kriminalisering og mangel på rettigheter skremmer folk fra å søke informasjon, hjelp og behandling og gir dermed viruset mulighet til å spre seg.

– Det handler om rettigheter, ja, men det handler også om at vi må sette landene som er rammet i stand til å takle sin egen epidemi gjennom å styrke utdannelsen og styrke helsevesenet i disse landene både med hensyn til kapasitet og kunnskap. Her kan Norge fortsatt være en god medspiller. Ikke bare ved å bidra til å styrke helsevesenet og dermed bidra til delt ansvar, men også gjennom å bidra til å styrke utdanningen og likestillingen for jenter. Det er avgjørende.