Mange hivpositive sliter med å oppnå de rettigheter de har krav på. Vi har også et inntrykk av at mange hivpositive asylsøkere og innvandrere har for lite kunnskap om hiv, og enkelte kan være uvitende om sin egen status og smitterisiko. Således må ivaretakelsen og oppfølging av hivpositive bedres.

Førstelinjetjenesten i helsevesenet er ofte den hivpositive møter første gang etter påvist smitte. Ikke alle hivpositive opplever at førstelinjetjenesten har kunnskap nok til å sikre at de får nødvendig og viktig oppfølging. Videre er det viktig at NAV og andre etater øker sin kompetanse slik at den hivpositive sikres sine rettigheter og god oppfølging.

Hivfeltet trenger en samordning av de ulike tiltakene som finnes i dag. Det er mange aktører som gjør en viktig innsats for hivpositive, men vi må spørre oss om det utnyttes på en god nok måte. Et tettere samarbeid mellom de ulike aktørene bør på plass om man skal sikre et målrettet resultat.

Feltet må også stille seg spørsmålet om man skal spre det samme tilbudet hos mange aktører eller om det skal rendyrkes hos færre. Man bør derfor vurdere å sikre at den spesielle kompetansen enkelte aktører har ervervet seg styrkes og formidles i samarbeidsfora med alle aktørene på hivfeltet. Noen aktører har eksempelvis sin styrke innenfor forebygging, testing, oppfølging, jus, brukermedvirkning og interessepolitikk. De fleste aktørene kan styrke sitt arbeid gjennom samarbeid med andre som har sine spesialområder.

Juridisk bistand, som HivNorge har spesialisert seg på, er et stadig større behov hos flere som selv ikke er kjent med sine rettigheter eller møter manglende vilje og lite kunnskap i møtet med ulike offentlige instanser. Å øke kunnskapen hos de nevnte aktørene er avgjørende for bedring av hivpositives levekår.

Skal man lykkes med å nå nødvendige målgrupper over tid, er hivsaken også avhengig av synlighet i mediene. Dette gjelder ikke minst i det forebyggende arbeidet. Den lave bevisstheten om hiv i den generelle befolkningen, hos bevilgende myndigheter og i de politiske miljøene nødvendiggjør også mediesynlighet. Hivfeltet trenger å øke sin innsats både i sosiale medier, i debattforum og i andre debatter i det offentlige rom. Vi må få formidlet mer kunnskap om hiv, hvordan det er å leve med hiv og de utfordringer vi mener må løftes frem i det offentlige rom.

For å lykkes i å øke kunnskapen i befolkningen, i mediene, hos offentlige myndigheter og ikke minst blant barn og unge, må hivfeltet dra i samme retning. Vi må være enige om veien videre og hva som skal prioriteres. Forebygging bør fremdeles være en hovedsatsing for å unngå nysmitte, der kondombruk, testing og økt kunnskap prioriteres. Spesielt må vi sammen øke innsatsen overfor menn som har sex med menn.

En økt satsing og mer intensiv innsats på hivfeltet vil kreve større økonomiske muskler enn det myndighetene gir rom for i dag. Her må hivfeltet arbeide systematisk og godt sammen. Tiden er inne for å samles om økt innsats, ikke redusere den. Utfordringene vi står overfor er fremdeles store!