Sammenlignet med Østerrike, Storbritannia, Nederland, Sverige, Irland, Tyskland, Finland, Danmark og Belgia har Norge billigst hivlegemidler. (IMS-data på listepris i referanselandene.)

Hivlegemidler utgjør, hold deg fast, 0,14 prosent av offentlige helseutgifter, legemidler generelt utgjør 6 prosent (Faramastat, LMI og Fakta 2014).

Det er derfor veldig merkelig at man skal bruke flere millioner på nye metoder og spesialistgrupper og store ressurser i Sykehusinnkjøp for å lage anbud på hivlegemidler. Utgangspunktet i dag er at hivlegemidler i Norge er billige, og jeg utfordrer de som vil bestride det.

Hvis man skulle spare penger, kunne man kuttet i stillinger. Hvor store ressurser bruker sykehusinnkjøp på anbud og forhandlinger? Hvor stort blir Sykehusinnkjøp, overbygning på de regionale helseforetakene, hvor mye brukes på administrering og bygninger i de regionale helseforetakene? Det er ikke for å være kjip, men den største utgiften i helsevesenet er ansatte. Legemidler som er høyst nødvendige for pasienter i spesialisthelsetjenesten, koster ingenting sammenlignet med hva de gir av helse og liv.

Hivbehandlingen i Norge har vært en suksess til en lav pris. Hivpositive har fått den beste og enkleste behandlingen som har gjort at vi har god helse, god livskvalitet og viktigst av alt: Vi har blitt smittefrie av behandlingen og dermed gitt godt smittevern til samfunnet.

Dette skal man nå legge til side og heller gi medisiner ut fra prinsippet at den billigste medisinen skal gis. Dette er langt fra ti år med et mantra fra leger og myndigheter om at den beste og enkleste behandlingen skal tilbys.  Man skal ha «mer helse for pengene», i praksis betyr dette at man skal ha mer helse på bekostning av hivpositive og andre kronikere. Uten å se noe særlig på de mulige konsekvensene, som for hiv kan være svekket smittevern, resistens og dårligere etterlevelse. Er dette i tråd med prioriteringsmeldingen innenfor helse, du som er syk, skal du være solidarisk med andre syke? Nå kommer vedtatt norsk helsepolitikk til syne, og det er ikke pent. Vår felles helseforsikring og universalløsninger for syke skal ut på anbud og til slutt skal styrkeforholdet mellom pasient og lege avgjøre hva man ender opp med av behandling.

Det har også vært forespeilet at penger spart på hivlegemidler kan brukes på andre pasienter som f.eks trenger dyre medisiner som Spinraza. Skal da kyniske legemiddelfirma få penger for at de ikke senker prisen på sine medisiner, mens anstendige legemiddelfirma som alt har lav pris på sine legemidler som f.eks. hivlegemidler, skal få enda verre vilkår?  Logikken gjør seg nok bare for de som driver butikk innenfor vårt offentlige helsevesen med fellesskapets midler. Man får ikke reinvestert eller fortsatt like overføringer fra Stortinget om man sparer penger i det offentlige. Da får man kutt og pengene kan like gjerne bli fordelt til justisfeltet som til ny vei eller bro ved neste statsbudsjett.

HivNorge er også usikker på om de hivlegemidlene vi har tilgjengelig i dag kommer til å bli på det norske markedet. Hivpositive er en liten pasientgruppe, det er i underkant av 4000 på hivbehandling. Hva kommer til å være insentivet for legemiddelfirmaer som ikke vinner anbud til å selge sine hivlegemidler i Norge, når kvantumet blir så lite at det ikke har noen verdi for dem?  Til nå har hivpositive sammen med sin lege valgt den behandlingen som har passet best, nå skal legen (iallfall slik det står skrevet) tilby det billigste. Vi er urolig for at hele grunnlaget for suksesshistorien hivbehandlingen i Norge er i dag, kan rakne i løpet av få år.