Men det skapte nok uklarhet om hva organisasjonen skulle være og hva som er dens viktigste formål. Etter vedtektsendringene og navneskiftet for to år siden ble mye klargjort. Nå kan HivNorge med større tyngde enn på lenge presentere seg som en organisasjon som arbeider for hivpositives rettigheter.

Det er få områder hvor det har skjedd så mye på så kort tid som når det gjelder hiv og aids, både nasjonalt og internasjonalt. Mye av dette ble oppsummert i fjor da vi markerte at det er 25 år siden hiv ble «oppdaget». Alle endringene gjør også at vi stadig må diskutere hva det vil si å arbeide for hivpositives rettigheter, hvordan det kan gjøres og av hvem.

HivNorge har tatt konsekvensen av at det krever jobbing på flere fronter samtidig for å sikre hivpositives interesser og rettigheter:

Vi bistår hivpositive som har problemer med sine rettigheter i forhold til trygd, sosiale ytelser, med helsevesenet eller i forhold til arbeid. Dette er kanskje det største arbeidsfeltet for tida.

Vi jobber for å påvirke myndighetene både i deres lovgivning og i politikkutforming. Et eksempel er arbeidet for å få fjernet §155 fra Straffeloven. Vi jobber også mot private aktører (for eksempel forsikringsbransjen) for å få dem til å stanse praksis som diskriminerer hivpositive.

Vi jobber for å påvirke myndighetene både i deres lovgivning og i politikkutforming. Et eksempel er arbeidet for å få fjernet §155 fra Straffeloven.

Vi deltar i den offentlige debatten, for å synliggjøre hiv/aids generelt eller for å peke på spesielle forhold som gjelder hiv.

Skal HivNorge bli hørt og bli tatt på alvor må det være tydelig at organisasjonen er representativ for hivpositive og jobber på hivpositives premisser. I mine øyne er HivNorge er en unik organisasjon, med sin kombinasjon av personmedlemmer og organisasjonsmedlemmer. Vedtektene våre sikrer at hivpositive er i flertall i styret. Medlemsorganisasjonene stiller seg bak vårt hovedformål som interesseorganisasjon for hivpositive. Mange av organisasjonene deltar i tillegg aktivt på den offentlige arenaen som HivNorges støttespillere, for eksempel i kampen mot §155. Og sist men ikke minst: Vi har dyktige ansatte som gir langt mer til organisasjonen enn de blir betalt for.

Noen hevder at det er bare hivpositive som kan kjempe på vegne av hivpositive. Det mener jeg er altfor snevert tenkt. Det er kanskje til og med å spenne bein for egne interesser. Det er en selvfølge at hivpositive er synlige i organisasjonen og at organisasjonen drives i samsvarer med hivpositives interesser. Men vi trenger gode allierte som kan jobbe sammen med oss hivpositive. Dette er det tradisjon for helt tilbake fra ordingen med «Kjernekari» i gamle Pluss, og vi trenger det minst like mye i dag.

Selvfølgelig skal HivNorge streve for å bli enda bedre og gjøre en enda bedre jobb for alle hivpositive i Norge. Vi har en bra plattform å jobbe ut fra nå.

Det vi trenger nå er en god debatt om hvordan vi går videre og en spissing av våre innsatsområder og våre budskap. Vi trenger flere åpne hivpositive i styret og flere hivpositive som kan representere organisasjonen utad. Og sist men ikke minst trenger flere innspill fra hivpositive om hvor skoen trykker og hvilke saker vi skal jobbe for. Styret er åpent for alle innspill – ikke bare i forbindelse med årsmøtet.