For det første er det naturligvis slik at vi skal stå på barrikadene for hivpositives rettigheter så lenge det finnes mennesker som lever med hiv i dette landet. Hivpositive bør slippe fortielse, diskriminering, stigmatisering og straffeforfølgelse på grunn av at de lider av en kronisk sykdom.  Her er og skal HivNorge være en støttespiller for den økende andelen av befolkningen som lever med viruset.

Og her er vi ved den andre siden av dette spørsmålet: HivNorge burde være en organisasjon som også kjemper for sin egen nedleggelse. Vi burde vinne kampen mot hivepidemien, vi vet hvordan viruset smitter og ikke smitter, og vi har mye av den øvrige kunnskapen som skal til for å stoppe spredningen av hiv. I tidens fylde burde behovet for en organisasjon som HivNorge dermed falle bort. Det bør kanskje være et mål som vi og myndighetene i dette landet kan samle oss om?

Uansett hva man måtte mene om dette, er vi langt fra å nå målet om å stanse epidemien her i landet. Siden medisinene kom i 1996 er det hvert eneste år reddet hundrevis, ja tusenvis av liv også i Norge. Men samtidig kan vi ikke unngå å trekke den konklusjonen at norske helsemyndigheter har fått et mer nonsjalant og likegyldig forhold til smittespredningen. Siden begynnelsen av 2000-tallet har vi nemlig sett langt høyere tall for nysmitte av hiv enn det vi så under hivhysteriets glansdager.

Det betyr at det også i overskuelig fremtid vil være behov for vår organisasjon. Det betyr også at vi må intensivere og tenke nytt i forhold til kampen for å begrense spredningen av viruset. Men samtidig er det ingen grunn til å forlate, slik vi mener helsemyndighetene har gjort, strategier som har virket i fortiden og som også vil virke i fremtiden. For mer og bedre informasjon til folk flest vil gjøre folk flest oppmerksomme på at hiv også kan ramme en selv. Samtidig vil bedre informasjon også bidra til å gi dem redskaper til å bearbeide fordommer som rammer hivpositive.

Mer og bedre informasjon vil bidra til å forbedre det forebyggende arbeidet og bidra til å gi hivpositive bedre levekår. Det er et av HivNorges hovedfokus i de kommende årene. Vi må få staket opp noen politiske linjevalg som vil gi hivpositive bedre levekår både på kort og lang sikt. Levekår for hivpositive bør handle om langt mer enn medisinering, målbarheten på virusmengden i blodet og CD4-tall.

HivNorge vil jobbe for å få innført tiltak som på en langt bedre måte enn i dag kan ivareta hivpositives psykososiale behov. Den enkelte må kunne komme langt nok ut av skapet til å møte andre i samme situasjon slik at han eller hun kan få kontakt med andre, lære av deres erfaringer og strategier og skape seg et godt liv med hiv. Vi mener at informasjonsvirksomhet som den vi og andre driver i forhold til hva hiv og medisineringen gjør med den enkelte hivpositives kropp og helsetilstand, hvordan leve et kvalitativt godt liv med en hivdiagnose og informasjonsvirksomhet om hivpositives rettigheter og plikter i samfunnet, er virksomhet som bør prioriteres. Sosiale arenaer og møteplasser vil være viktige for hivpositive i lang tid fremover, og de vil også være viktige for å synliggjøre hivpositive som ressurs både i arbeidet for å bedre levekårene for egen gruppe og i det forebyggende arbeidet fordi slike arenaer vil være med på å synliggjøre strategier og erfaringer som kan benyttes.

Vi mener også at det bør gjøres en innsats for å bedre kunnskapen om hiv i den allmenne helsetjenesten. Det vil være verdifullt både i forhold til å bedre hivpositives livskvalitet og vil dessuten være et viktig bidrag for å forebygge smittespredning, ikke minst fordi behandlingsapparatet vil kunne møte pasienter med økt kunnskap og mindre fordommer. Det kan blant annet resultere i at en del hivpositive vil kunne diagnostiseres langt tidligere enn i dag.

Oppgavene står i kø også fremover. Både på kort og lang sikt må vi som organisasjon samarbeide med partene i arbeidslivet slik at vi får synliggjort diskrimineringen og de negative holdningene hivpositive møtes med i arbeidslivet. 

Og sist, men ikke minst bør bestemmelsene om straffebud for å smitte andre med hiv eller utsette dem for slik smitte for lengst være historie, slik vi i dag kjenner den, når vi feirer våre første femti år som interesseorganisasjon.

Svaret på spørsmålet i tittelen kan derfor være at dersom vi fyller femti, så er det en seier for mennesker som lever med hiv i Norge og et nederlag for norske helsemyndigheters forebyggende arbeid.