Utvalget skal levere sin innstilling 1. oktober i 2012.

Bruken av straff skal vurderes.

Dette er HivNorges kommentar til utvalget om temaet hiv og kriminialisering:

Utdypende kommentarer fra HivNorge – Straffeloven § 155 ( § 237 og § 238 )

1. INNLEDNINGHivNorge er en interesse- og medlemsorganisasjon som arbeider for å sikre hivpostives interesser og rettigheter.

1. INNLEDNING

Siden 2003 har HivNorge jobbet aktivt med spørsmålet om kriminalisering internt i egen organisasjon og overfor politiske myndigheter.

HivNorge er inneforstått med at dagens § 155 og de nye bestemmelsene §§ 237 og 238 ikke er ”hivparagrafer”. Vi vil likevel i det følgende ha fokus på hiv/aids og avgrense opp mot andre ”allmennfarlige smittsomme sykdommer”. Dette har sammenheng med at det er primært hiv/aids vi har kunnskap om.

Vi finner innledningsvis grunn til å understreke at det å leve med hiv og hiv som en del av en samfunnsoppgave berører mange samfunnsområder og rettsområder. Temaet i det følgende er imidlertid spørsmålet om bruk av straff, samfunnets strengeste reaksjon mot sine borgere, i relasjon til overføring eller risiko for smitte av hiv.

2. TRENGER SAMFUNNET EN STRAFFEBESTEMMELSE MED DET FORMÅL Å BESKYTTE SAMFUNNET MOT HIV.Gjeldende bestemmelse ( § 155), som videreføres i straffeloven av 2005 gjennom bestemmelsene (§§ 237 og 238) har samfunnsvern som sin hovedbegrunnelse, og følgelig beskyttelse av samfunnet som sitt hovedmål.

2. TRENGER SAMFUNNET EN STRAFFEBESTEMMELSE MED DET FORMÅL Å BESKYTTE SAMFUNNET MOT HIV.

Spørsmålet det blir naturlig å stille er om samfunnet trenger en straffebestemmelse med det formål å beskytte samfunnet mot hiv?

For å besvare dette spørsmålet er det sentralt å se nærmere på den faktiske situasjonen. HivNorge legger følgende til grunn:

Hiv er ikke blitt en epidemi i Norge, slik man fryktet på 1980/90 tallet. Utbredelsen er fortsatt forholdsvis lav etter mer enn tredve år med hiv i Norge.Hiv smitter ikke lett – slik man opprinnelig fryktet. Den generelle risikoen for hivsmitte er lav. Den konkrete risikoen blir ytterligere redusert når den hivpositive er under vellykket behandling. Innenfor det medisinskfaglige miljøet tas det til orde for at optimal behandling må likestilles med kondom som smittereduserende tiltak.Majoriteten av hivpositive lever nå medisinsk sett gode og lange liv

Hiv er ikke blitt en epidemi i Norge, slik man fryktet på 1980/90 tallet. Utbredelsen er fortsatt forholdsvis lav etter mer enn tredve år med hiv i Norge.

Hiv smitter ikke lett – slik man opprinnelig fryktet. Den generelle risikoen for hivsmitte er lav. Den konkrete risikoen blir ytterligere redusert når den hivpositive er under vellykket behandling. Innenfor det medisinskfaglige miljøet tas det til orde for at optimal behandling må likestilles med kondom som smittereduserende tiltak.

Majoriteten av hivpositive lever nå medisinsk sett gode og lange liv

Med andre ord; oppfatningen om hiv, hvilket samfunnsproblem hiv kom til å utgjøre og følgene av smitte for den enkelte, har vist seg ikke å stemme og/eller de er endret i løpet av årene.

På bakgrunn av ovennevnte konkluderer HivNorge med at samfunnsvernhensynet ikke er holdbart ( tilstrekkelig) som bærende argument for å begrunne/ legitimere straff i relasjon til hiv.

Vi vil i denne sammenheng også påpeke at historiske vurderinger og/eller kunnskap som er feilaktig eller mangelfull kan ikke begrunne kriminalisering.

3. HVA KAN (EVENTUELT) BEGRUNNE STRAFF I RELASJON TIL HIV.Vi har nå forkastet smittevernhensynet som det bærende argument for kriminalisering.Hva kan da eventuelt begrunne straff i relasjon til hiv?

3. HVA KAN (EVENTUELT) BEGRUNNE STRAFF I RELASJON TIL HIV.

Skadefølgeprinsippet

Straffelovutvalget stiller opp som et minimumskrav at de handlinger vi eventuelt vil straffebelegge må ha et skadepotensial. Departementet slutter seg til skadefølgeprinsippet som utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering. HivNorge tiltrer et slikt utgangspunkt.

Vi vil i denne sammenhengen minne om at i relasjon til hiv så er den vanligste smittemåten seksuell aktivitet.  Vi legger til grunn at det er stor enighet om at sex er utbredt og at aktiviteten er ønskelig – både ut fra alminnelige samfunnshensynsvurderinger, i et helse- og reproduksjonspespektiv, og på person/individplan.

Handlingen i seg selv har således ikke et skadepotensial, det er kun når en av partene er hivpositive at handlingen kan fremstå med et skadepotensial.

Vi bestrider ikke at det å bli smittet med hiv vil måtte anses som en skade i relasjon til straffelovgivningen. Det er imidlertid ikke opplagt at enhver situasjon med fare for smitte med hiv i tilstrekkelig grad er kvalifisert slik at vi kan snakke om et skadepotensial slik skadefølgeprinsippet ”krever”.            

Som påpekt tidligere har det å bli smittet med hiv i 2012 helt andre konsekvenser enn det som var situasjonen på 80-tallet. I dag regnes hiv som en kronisk diagnose som man kan leve lange og fullverdige liv med.  

At diagnosen fremdeles har store konsekvenser for den enkelte som lever med hiv er dels begrunnet i samfunnsskapte hindringer og det er vår påstand at med vilje fra politikerne så kunne en rekke av disse hindringene vært fjernet, i det minste betydelig begrenset.

Det forhold at hiv ikke smitter lett, er også et vesentlig moment i denne sammenheng. Den generelle risikoen er, som tidligere påpekt liten. Faren for smitteoverføring ved optimal behandling er nærmest ”ubetydelig”.

Det er med andre ord gode grunner til å stille spørsmål ved om enhver situasjon med fare for overføring av hiv kvalifiserer til bruk av straff.

Aksept av risiko

Sett hen til hvordan hiv smitter, mener HivNorge det er relevant og sentralt også å se på atferden til den som blir smittet eller som utsetter seg for fare.

Skadefølgeprinsippet formulerer et unntak for bruk av straff for skader som den enkelte påfører seg selv. Vi er selvfølgelig klar over at det eksisterer grenser for hva man kan samtykke til. Sett hen til at hiv i dag er å regne for en kronisk diagnose er det åpenbart for HivNorge at ethvert informert samtykke som et minimum må frita for bruk av straff.

HivNorge vil imidlertid også stille spørsmål ved om ikke også enkelte former for risikoatferd må frita for straff. Den som har ubeskyttet sex med en ukjent partner tar utvilsomt en risiko.

Straff må være et hensiktsmessig virkemiddel

I tillegg til skadefølgeprinsippet oppstiller straffelovutvalget ytterligere to grunnvilkår for bruk av straff.  Disse vilkårene stadfestes av departementet

Et vilkår er at straff må være et hensiktsmessig virkemiddel, det vil si at nyttevirkningene må være større enn skadevirkningene. I denne sammenheng ser HivNorge særlig to mothensyn som taler for at man er forsiktig med bruk av straff som virkemiddel.

For det første bør straff ikke benyttes dersom ressursknapphet avskjærer oppfølging i praksis. Dersom man ser på rettspraksis etter gjeldende § 155 er det kun et fåtall av de lovbrudd som har funnet sted som faktisk er kommet for domstolen. Dersom lovgiver forbeholder bruk av straff kun på de groveste tilfellene vil man i mindre grad oppleve at en rekke lovbrudd aldri kommer for domstolene.

Det andre mothensynet relaterer seg til forutberegneligheten. Med en for vid definisjon av den straffbare handling vil grensene mellom den straffbare og den straffrie handling ofte bli vanskelig å trekke og forutberegneligheten svekkes.

Straff skal bare benyttes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke er tilstrekkelige

Det andre grunnvilkåret som oppstilles er at straff kun skal benyttes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige.

HivNorge er av den oppfatning at hiv først og fremst er et helsespørsmål og at utbredelsen av hiv følgelig først og fremst må bekjempes med helsefaglige virkemidler.  Det er ikke opplagt at man skal benytte straff som virkemiddel på helsefeltet.

HivNorge er av den oppfatning at smittespredning bekjempes best og mest effektivt med forskning, gode helsetilbud og gode smitteverntiltak, herunder kunnskapsformidling og opplysningsvirksomhet til befolkningen.

HivNorge vil også påpeke at det heller ikke er sikre holdepunkter for at kriminalisering bidrar til å redusere smitte, verken ut fra erfaringene i Norge eller internasjonalt. Vi våger påstanden om at det heller er motsatt, trusselen om straff vil kunne komme i konflikt med smittevernhensynene. Dette så vi et eksempel på i Bergensdommen Rt. 2006 s.1246.

Fra et smittevernhensyn er det viktig at den som har vært utsatt for en risiko raskest mulig får kunnskap om dette slik at eventuell smitteoverføring kan stadfestes og forebyggende tiltak igangsettes. Dersom en person ved å gjøre oppmerksom på smitterisikoen samtidig inkriminerer seg selv er det tydelig for oss at det er konflikt mellom de to hensynene. I den nevnte dom gjorde kvinnen det som var riktig ut fra et smittevernhensyn, hvilket førte til at hun ble anmeldt og senere dømt for brudd på § 155. Hun kunne valgt å ikke fortelle om status til sin sexpartner og ingenting ville da ha skjedd.

At hiv primært må bekjempes med virkemidler innenfor helseaspektet (public health metoder) er for oss ”åpenbart” og taler etter vårt syn for at straff kun benyttes på de klart klanderverdige handlingene.

Vi finner avslutningsvis grunn til å påpeke at hivpositive som gruppe ikke er uansvarlige. De fleste gjør det de kan, og mer til, for å hindre at de utsetter andre for risiko.

Dessuten; Kriminalisering ut fra ønske om å skape et samfunn uten risiko er ikke holdbart som begrunnelse, da det samtidig (i alle tenkelige tilfeller) vil medføre at mange handlinger og forhold som objektivt sett er ønskelige og akseptable, omfattes/dras med i dragsuget.

4. KONKLUSJONSlik HivNorge ser det er det bare handlinger som er klanderverdige ut fra individhensyn som bør kriminaliseres. Dette må etter vår mening føre til følgende:

4. KONKLUSJON

Straff kan bare anvendes:

I tilfeller hvor vedkommende er kjent med sin status som hivpositivI tilfeller hvor smitteoverføring faktisk finner stedI tilfeller hvor handlingen en klanderverdig (elementer av svik)

I tilfeller hvor vedkommende er kjent med sin status som hivpositiv

I tilfeller hvor smitteoverføring faktisk finner sted

I tilfeller hvor handlingen en klanderverdig (elementer av svik)

 Straff må ikke anvendes:

På ”one-night” stand tilfellerPå tilfeller hvor den hivnegative har fått informasjon om den andres status og her samtykket til ubeskyttet sex.På tilfeller hvor det har vært praktisert ”sikrere sex”, i tråd med medisinskfaglige anerkjente normer

På ”one-night” stand tilfeller

På tilfeller hvor den hivnegative har fått informasjon om den andres status og her samtykket til ubeskyttet sex.

På tilfeller hvor det har vært praktisert ”sikrere sex”, i tråd med medisinskfaglige anerkjente normer