Det er helt sammenfallende med HivNorges egen målsetting! Vi mener den nye regjeringen har en gyllen anledning til å forsterke samarbeidet med HivNorge som et redskap for nettopp å nå disse målene.

HivNorge vil gjerne samarbeide med de politiske myndighetene, nettopp for å sikre at hivpositives rettigheter blir ivaretatt. Vi mener vi kan være en utmerket partner for regjeringen til å nå målene i regjeringsplattformen siden vi faktisk er den eneste interesseorganisasjonen for hivpositive i Norge som har et bredt tilbud til våre medlemmer og andre hivpositive for nettopp å oppnå dette. Vi sørger blant annet for juridisk rådgivning og er det eneste stedet hivpositive kan få slik rådgivning uten selv å måtte koste på seg advokathjelp.

I tillegg benyttes sekretariatet også som en rådgivningssentral på andre områder: Vi håndterer alt fra spørsmål fra engstelige enkeltmennesker som frykter at de har vært i risikosituasjoner, til å drive med informasjonsvirksomhet i forhold til mediene og offentligheten for øvrig. Mellom ytterpunktene gir vi altså juridisk bistand, setter i verk psykososiale tiltak og bistår hivpositive i å leve best mulig med diagnosen blant annet gjennom målrettet informasjons- og kursvirksomhet. 

Å leve med hiv handler om å mestre redselen for diagnosen, det handler om å håndtere samfunnets stigmatisering, og det handler om å mestre sin livssituasjon på en måte som også fungerer smitteforebyggende. HivNorge tilbyr ulike samlinger og kurs nettopp for at hivpositive skal bygge relasjoner til andre hivpositive og lære av hverandres mestrings- og overlevelsesstrategier, og få ivaretatt en rekke psykososiale behov.

Samtidig fungerer våre medlemmer i informasjonsarbeidet utad til den generelle befolkningen, pressen og skoleverket og deltar dermed også i det hivforebyggende arbeidet som HivNorge er en pådriver for.

Til tross for små ressurser er vi stolte av at HivNorge faktisk er blitt til et nasjonalt ressurssenter både for forebygging av hiv, for opplysning om hiv, og som pådriver for økt livskvalitet for dem som til enhver tid lever med viruset.

Men uansett hvor prisverdig vi mener regjeringsplattformens kortfattede hivpolitiske målsetting er, mener vi også at det er grunn til å si ifra om at det arbeidet som gjøres ikke kan gjøres uten midler. Rent ideologisk burde regjeringen se HivNorge og vårt arbeid som et fruktbart resultat av tanken om offentlig og privat samarbeid, men det er et argument vi skal la ligge i denne omgangen og heller gjenta den påminnelsen vi kom med i forrige nummer av Positiv, nemlig at hele hivfeltet trenger et økonomisk løft.

For vi ser at mellom 250 og 300 personer smittes med hiv hvert eneste år her i landet og statistikken viser ingen tegn på nedgang. Det er langt flere enn det antallet som fikk konstatert hivsmitte ti år inn i epidemien, altså for rundt 20 år siden. Likevel reduseres de økonomiske midlene til hivfeltet år for år. I 1992 ble det bevilget drøye 37 millioner kroner til dette arbeidet, mens det regjeringen foreslår for neste års budsjett ligger på en fjerdedel av dette om vi ser på den reelle kjøpekraften.

Det er rett og slett for lite for å opprettholde den beredskapen landet bør ha for å forebygge hiv og få verne om og forbedre levekårene for hivpositive slik regjeringen tar sikte på. HivNorge tillater seg derfor å foreslå for regjeringen at tilskuddsordningen til oppfølgingen av handlingsplanen «Aksept og mestring» styrkes, slik at hele hivfeltet som sådan kommer bedre ut enn det som er tilfelle i dag. I tillegg foreslår vi at HivNorge får øremerkede driftsmidler gjennom en fast post på statsbudsjettet. På den måten vil regjeringens målsetting bli langt bedre ivaretatt enn det som er tilfellet i dagens situasjon.

Det ville være en prisverdig oppfølging av en prisverdig målsetting.