Men her skal det bli mer helse for pengene, koste hva det koste vil av andre utgifter og prøvelser for sykehus og pasient. Forståelsen av at hiv krever en livslang behandling, og dermed ikke alltid kan sammenlignes med besparelser gjort på andre legemiddelområder, har vært fraværende.  Den danske tilnærmingen har vært løftet opp i skyene som noe som har gått knirkefritt, det som kom fram på anbudsseminaret fra den danske forskeren og hivlegen, Niels Obel, forklarte dette. I Danmark byttet de kun over til billigere medisiner innenfor samme legemiddelgruppe, de byttet ikke pasienter over på andre legemiddelgrupper. Han virket bekymret for hva anbefalingen i Norge, når kun ca. 80 pasienter står på behandling i legemiddelklassen som førstevalget inneholder.

På samme anbudsseminar kom det tydelig fram at infeksjonslegene har svært ulike holdninger og tilnærming til anbudet og anbefalingen. Det kom også med kritikk av utformingen av anbudet, særlig om det var satt inn gode nok kriterier for hva man ønsket at resultatet skulle bli.

Det står en setning i anbudsteksten som bare blir hvisket og er blitt skjøvet inn i skyggen: «Originalpreparater og generiske legemidler med godkjent indikasjon vil vurderes på lik linje, og på bakgrunn av laveste legemiddelkostnad per år vil det anbefales bytte innenfor likt virkestoff.»

Altså, det blir ingen omfattende bytting hvis dette følges, siden ca. 80 pasienter står på virkestoffet som vant anbudet. Men både infeksjonsleger og Sykehusinnkjøp har jo flagget at her skal det byttes virkestoff på bekostning av pasienten.

Det kom også en pressemelding fram Olav Lutro, leder for infeksjonsmedisinerne i Norge, om at han ikke ville anbefale infeksjonsleger å følge anbefalingen blindt. Samt at førstevalget i anbefalingen har potensielt flere bivirkninger og interaksjoner med andre medisiner.

Det som er en trøst i det hele er at det nå er kommet tydelig fra mange, deriblant direktør for Sykehusinnkjøp, Bente Hayes, at det skal gjøres individuell vurdering og at legen kan dokumentere faglig hvorfor pasienten ikke skal bytte og beholde behandlingen han står på.

Det som ikke er så greit, som Helseforetakene må utfordres på, er at de ikke må presse infeksjonslegene til å spare penger på hivlegemidler. Over statsbudsjettet er det alt kuttet i overføringer til hivlegemidler i år. Når rabattene i anbudet nå trer i kraft, vil de ikke være tilstrekkelig for å spare inn dette, uansett hvor mange som byttes.

Erfaringene HivNorge har fra dette anbudet, er at hivlegemidler egner seg svært dårlig for anbud innenfor de rammene som er, og at man like gjerne kunne fått ned prisene på legemidler gjennom blåreseptordningen.  Vi har nå fått eldre generiske medisiner som konkurrerer ut nyvinninger på patent, fordi de alltid vil være billigere enn nye patenterte medisiner. Vi blir et annenrangs land for legemiddelfirmaene, som til slutt ikke vil å bry seg med et lite, usikkert marked, der de ikke aner hvor mye medisiner de må levere. Det vi får nå er uro, dårligere medisiner og svekket livskvalitet, med hyppige medisinbytter. Hva skjer ved neste anbud hvis dette fortsetter, enda et nytt medisinbytte i vår livslange behandling, nye prøver, nye bivirkninger og nye vurderinger.

Dette har blitt mer farse enn det har blitt mer penger til helse. Jeg tror vi kan tilskrive dette Sykehusinnkjøp som kun har et mål for øye, og det er å spare penger på hivlegemidler, alt annet er underordnet. Som sagt er helse og god samfunnsøkonomi mer enn et regneark med fiktive innsparing på.

Til slutt må det sies høyt og tydelig, det blir ikke mer penger til helse i år eller neste år. Kuttet i statsbudsjettet på hivlegemidler er nok alt blitt til en fin veistubb på ti meter et sted du aldri ferdes.  Ønske om billigere medisiner er å kaste glor i øynene på folket, medisinkostnadene i Norge er generelt lave, og hivlegemidler var blant de billigste i Europa.

Vær så snill å ikke bruk pasientene som brekkstang mot legemiddelindustrien, det er rett og slett uetisk.