Når vi snakker om åpenhet i relasjon til hiv tenker vi først og fremst på at enkeltpersoner som lever med hiv skal være åpne om sin status. Hvis vi her sier at åpen er synonymt med å være på forsiden av en av Norges største aviser har vi ikke mange synlige hivpositive i Norge, kanskje bare 10-15 stykker. Å være såkalt medieåpen resulterer i en ekstrem synlighet som kan være for mye for mange.

Det finnes imidlertid andre grader av åpenhet, de fleste som lever med hiv har fortalt til noen om sin diagnose. De aller fleste hivpositive er med andre ord åpne i større eller mindre grad.

Det er imidlertid et faktum at de fleste som lever med hiv ønsker å ha kontroll på hvem som skal få kunnskap om diagnosen. Noen har valgt bort åpenhet av redsel for å bli ”den hivpositive”, eller av redsel for å bli avvist, utstøtt av familie eller for fortsatt sikre å være inkludert i et kollegium.

Er dette riktig vurdert? Eller er man forutinntatt og overbevist om at det er umulig å være åpen basert på det en har hørt fra andre? Er den største fienden egne fordommer om å leve med hiv?

Vi vet at erfaringene er forskjellige. Noen åpne positive mener egen åpenhet har forbedret livskvaliteten på alle måter, mens andre har opplevd at belastningen med å være åpen har vært for stor og de skulle gjerne ha dagen ugjort da de stod frem som hivpositiv. Atter andre er i en prosess hvor de ikke har bestemt seg for hvor åpenheten skal stoppe.

HivNorge mener at alle former for åpenhet er bra og at det bidrar til at flere får økt kunnskap om hiv. Det handler om å gi hiv et ansikt og en historie. Dette er viktig for at Norges befolkning skal forstå at hiv er noe som angår alle. Manglende åpenhet er også en utfordring da det vanskeliggjør budskapet om at det finnes mennesker som lever med hiv i alle land og i alle lag av befolkningen.

Hivpositive må imidlertid ikke bli pålagt belastningen med å fronte denne saken alene. HivNorge krever handling fra andre aktører og da spesielt myndighetene.

Pressen må også ta sitt ansvar som en sannferdig kunnskapsformidler som skal bidra til å opplyse folket og ikke ytterligere belaste en allerede belastet gruppe. Dessverre har media en lei tendens til å presentere hivsmitte innenfor rammen av offer og overgriper. Hiv presenteres også som det verst tenkelige som kan skje med et menneske, uten at det gjøres noen form for refleksjon over at medisinske fremskritt har ført til at viruset har gått fra å være en dødelig til kronisk diagnose. Dette vanskeliggjør arbeidet for større åpenhet og respekt.

Vi må også som samfunn bli bedre til å snakke om seksualitet. At de fleste som smittes med hiv, smittes gjennom sex gjør også åpenhet vanskeligere for mange. Både for hivpositive selv, men også for omgivelsene. Selv om vi til stadighet ønsker å fremstille oss selv som romslige, fordomsfrie og tolerante er vi i variert grad det, og kanskje spesielt ikke når det gjelder sex og seksualitet.

Norske myndigheter er for dårlige til å informere befolkningen om hiv. Slik informasjon til befolkningen ville bidratt til at det ville vært enklere for hivpositive å være åpne om egen diagnose om og når det er ønskelig. Og det er jo ingen tvil om at større åpenhet vil gi færre myter og mer kunnskap om hiv på lengre sikt.

Så la oss satse på informasjon og oppdatert kunnskap til befolkningen slik den nye strategiplanen for det nasjonale hivarbeidet beskriver. Da vil hverdagen for hivpositive bli mye enklere – også når det gjelder åpenhet!