Jeg var i Canada på hivkonferansen AIDS2022 i juli og fikk 1. dose av apekoppvaksinen gratis av helsetjenesten i Montreal. De oppfordret alle som var i byen og i risiko for smitte til å ta vaksinen. Vaksine mot apekopper tilbys på samme måte i europeiske land som Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, men ikke i Norge.  

I Norge har helsemyndighetene brukt 4 til 6 måneder lengre tid enn andre land på å finne ut at de skal starte vaksineringen. Når de nå starter med første dose, etter en langdrektig trenering mellom byråkratiske instanser, landet oppgaven på uhørt vis hos spesialisthelsetjenesten. HivNorge stiller seg svært spørrende til hvorfor vi ikke nå drar nytte av det solide apparatet kommunene har bygget opp for å gjennomføre vaksineringer i kjølvannet av covid-epidemien. Hvorfor kunne man ikke brukt dette til å vaksinere mot apekopper? Hvorfor skal sykehusene besørge nok et tilbud som er forebyggende og ikke hører hjemme i spesialisthelsetjenesten? 

La meg nevne noe av det som nå skjer i praksis. Sykepleier ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Oslo Universitetssykehus Ullevål ringer rundt til de av oss som har meldt oss opp til å ta apekoppvaksine. Kriteriet for å få vaksinen først, er at vi må være hivpasient ved infeksjonsmedisinsk avdeling, skeiv og ha hatt en seksuelt overførbar infeksjon (soi) siste halvår. Vi må selv dokumentere at vi har hatt en soi. I Oslo tester mange av oss på Olafiaklinikken, en avdeling ved Oslo Universitetssykehus. For å kunne dokumentere for Ullevål at vi har fått en positiv test på en soi, må vi hente resultatet fysisk på papir fra Olafiaklinikken. Det finnes ingen måte å hente ut resultatene selv digitalt, og disse resultatene kan ikke deles digitalt med andre avdelinger på samme sykehus. Det må derfor skrives ut til pasienten, som så må levere dette på infeksjonsavdelingen OUS.  

Etter å ha sett hvor langt framme mange andre land er kommet med digitalisering av helsetjenesten og journalsystemer, samt hvordan man møter behovet for vaksinering, er det trist å se hvordan dette utspiller seg i Norge nå. Hvorfor har ikke pasienten tilgang til sine egne testresultater digitalt når behandleren har det? Hvorfor kan man ikke gi samtykke til at resultatene skal deles digitalt med en annen avdeling på samme sykehus, eller til en annen lege ved samme sykehus? Byrden av at dette ikke fungerer legges på den som ønsker seg vaksinen, det vil si at kun de mest ressurssterke vil få denne vaksinen først. Utgangspunktet om at alle har tid, økonomi og mulighet til to ganger i løpet av kort tid, å sette av en halv arbeidsdag for å reise til Ullevål, er i det minste lite gjennomtenkt. 

Jeg blir oppgitt over at norske helsemyndigheter har havnet på at dette er riktig tid og ressursbruk for apekoppvaksinering, siden så mange andre land har løst dette på en mye mer effektiv og tilsynelatende billigere måte, fordi eksisterende eller kommunale løsninger er benyttet.  

Jeg vet at sivilt samfunn som jobber med denne gruppen har bedt om og foreslått andre løsninger som er enklere, billigere og ville fått flere til å møte opp. Byråkratiet som nå er laget for å få tilgang på en enkel vaksine, er banalt.  

Det frister faktisk mer å spare pengene og tiden det tar å skaffe dokumentasjon fra Olafiaklinikken, samt tiden det tar å komme seg til Ullevål, og heller ta en helgetur til Paris denne høsten. Det er et enklere alternativ enn å vente på apekoppvaksine i Oslo. 

Leif-Ove Hansen
Styreleder i HivNorge