Statistikken viser at det er her det meste av nysmitten skjer. Vi tillater oss likevel å mene at dette er en for smal satsing samtidig som vi har noen klare forestillinger om hvordan en slik satsing bør gjennomføres. Det dette handler om, er at vi må kunne sikre oss at flest mulig tar en hivtest og at de beskytter seg og andre mot smitte.

De samme myndighetene sier at det er mellom 500 og 700 hivpositive iblant oss som ikke kjenner til sin egen hivstatus. Det betyr at de går uten behandling, informasjon og kanskje også uten kunnskap om hvordan de skal beskytte andre.

Det er viktig å ha fokus på hvordan vi kan få ned disse mørketallene og sikre oss mot at disse menneskene uvitende utsetter andre for smitte eller rent faktisk smitter andre. I denne sammenhengen er det flere tiltak som kan gjennomføres, og HivNorge mener bestemt at økt samarbeid vil gjøre tiltakene mer effektive.

Erfaringer fra HivNorges rådgivningstjeneste viser at det mangler kunnskap om hiv i førstelinjetjenesten. Det er et tydelig behov for å sette hiv på dagsordenen hos fastleger, helsesøstre og annet helsepersonell, som jo oftest er de som i første omgang kan fange opp eventuelle nysmittede. Instanser og organisasjoner som bedriver hivtesting, har god kunnskap og henviser direkte til infeksjonsmedisinske avdelinger, mens tilbud om hivtest for ofte blir unnlatt ved besøk hos fastleger. For å øke kunnskapen i førstelinjetjenesten kan tilbud utvikles gjennom samarbeid mellom frivillige organisasjoner, Helsedirektoratet, Legeforeningen, Sykepleieforeningen og andre aktører innenfor helsevesenet.

Videre er det slik at kondombruken er på tilbakegang, ikke bare blant menn som har sex med menn, men blant heterofile og ikke minst blant ungdom. At 63 ungdommer får klamydia daglig, sier noe om mangelen på kondombruk. I tillegg ser vi at hiv er borte fra den offentlige debatten, mens det hele tiden vokser opp nye generasjoner som skal ha et aktivt seksualliv. Alle disse ungdommene trenger kunnskap om kondom og evne og vilje til å bruke dem.

Vi tror derfor at myndighetene i samarbeid med de ulike sivilsamfunnsorganisasjonene på feltet bør sette i gang en kampanje for å styrke kondombruken i den norske befolkningen, særlig blant ungdom og menn som har sex med menn, men også befolkningen generelt.

Ser vi på informasjon til immigranter og asylsøkere, er det stadig slik at sivilsamfunnet må på banen. Vi må sikre oss at disse gruppene har den informasjonen de trenger, og at de er i stand til å bruke den til å beskytte seg selv og andre. Det betyr blant annet at det må økt satsing til på informasjonssiden i forhold til ansatte på asylmottakene. Her er kunnskapsnivået generelt lavt, og de ansatte trenger å vite mer om hva hiv er, smittemåter og betydningen av behandling. I tillegg trenger de også å utvikle ferdigheter i å takle beboernes egne reaksjoner enten de er å finne hos den hivpositive selv eller de øvrige beboerne. Her kan det handle om å takle redsel, fordommer og kanskje sågar trusler og sosial ekskludering.

På samme måte som vi mener sivilsamfunnet må samarbeide med myndighetene overfor ansatte og beboere på asylmottak, må det også samarbeid til når vi skal nå ulike grupper av innvandrere. I begge tilfelle vil det være avgjørende å samarbeide med innvandrernes egne organisasjoner, og ikke minst religiøse ledere og miljøer. Både verdslige og religiøse ledere fra innvandrernes egne miljøer vil ha større gjennomslagskraft i innvandrermiljøer enn nordmenn og vil kunne motivere til å begrense stigmatiseringen og den sosiale utelukkelsen av hivpositive, avmystifisere sykdommen og få flere til å ta testen. Dette må så følges opp med informasjon om kondomer, betydningen av medisinering og smittemåter og beskyttelse.

Dette er et stort og mangesidig arbeid, men HivNorge har allerede gått i dialog med Aksept om et samarbeid om hvordan vi skal få dette bedre til.

Sist, men ikke minst, må det sies at den gruppen vi først og fremst representerer; hivpositive, står overfor noen tøffe utfordringer her i landet. Dersom forholdene kunne legge bedre til rette for at deres psykososiale behov møtes, at den stigmatiseringen og diskrimineringen hivpositive dessverre fremdeles utsettes for blir bekjempet, ville mye være vunnet. Flere vil våge å la seg teste, mørketallene vil bli mindre og flere vil komme under behandling.

Vi har sagt det før og kan bare gjenta: Dette vil spare mange enkeltmennesker for mye lidelse og samfunnet for store summer. Også på dette området er tiden overmoden for økt samarbeid interesseorganisasjonene imellom.

Myndighetene bør styrke hele hivfeltet, det er nok å ta tak i. Vi på vår side skal svare med økt samarbeid for å få mer effektivitet og resultater ut av hver krone.