Takk for muligheten for å snakke om hiv-epidemien og betydningen den har hatt for det skeive miljøet i 40 år. Jeg vil påstå at hiv og aids-epidemien har hatt en påvirkning på alle homofile og skeive menn i Norge, både de av oss som ble smittet og de som har unngått det. 

Etter at homoseksualitet ble avkriminalisert i 1972, fikk man i praksis 10 år med frihet og glede over å kunne leve åpent og fritt, før de første tilfellene av hiv viste seg på begynnelsen av 1980-tallet. Det tok tid før sykdommen hadde et navn, og man visste ikke hvordan man fikk det, men etter hvert ble det klart at dette var en sykdom som smitta gjennom sex og i all hovedsak spredte seg blant homofile menn. Det ble tilløp til moralsk panikk i samfunnet og uttalelser fra kirkesamfunn og enkeltpresters om at hiv var «Guds straffedom» over oss homofile. Dermed var stemninga, skammen og stigmaet rundt hiv skapt….

MEN helsemyndighetene våres valgte å reagere med tiltak og innsats i samarbeid med sivilsamfunnet for å forebygge hiv og ivareta hivpositive best mulig. Det var selvfølgelig feilkalkuleringer og noe treget i begynnelsen som ikke gjorde situasjonen for hivpositive eller homofile særlig god, for eksempel da Helsedirektoratet anslo at Norge kunne få opptil 100 000 smittete i løpet 15 år.

Det ble ikke så mange, men vi mistet en generasjon med unge og flotte skeive menn som døde en smertefull og ofte ensom død. Det står i dag ingen minnesmerker i Norge etter de mange som døde av aids. Det mener vi i HivNorge det er på tide at det gjøres noe med og vi arbeider nå sammen med SLM Oslo for å få på plass et minnesmerke over de mange som døde av aids.

Det å få hiv-diagnosen på 80 og 90 tallet var en dødsdom. Det var stigmatiserende og skambelagt. Mange hadde kanskje ikke ennå kommet ut for sine nærmeste som skeiv og mange ble tvunget til åpenhet overfor familie, venner og jobb, da aids-sykdommen ble synlig.  I 1996 kom endelig de livsforlengende hivmedisinene og i dag tar man en pille om dagen som gjør at man er helt smittefri og vil leve like lenge som alle andre. 

I 2017 fikk vi tilgang på den hiv-forebyggende medisinen PrEP som over 2000 personer i Norge bruker for å beskytte seg mot hivsmitte. Dette har vært en revolusjon, særlig i det skeive miljøet har det gjort folk tryggere, og de har en bedre og sikrere seksuell helse og ikke minst psykisk helse siden de ikke går rundt og har smitteangst.

Samtidig så ser det ut som man i sommer har glemt historia om hvordan helsemyndigheta og sivilsamfunn samarbeidet om å forebygge hiv og ivareta hivsmitta på 80 og 90 tallet.  

I sommer ramma apekopper skeive hardt. Det ble tidlig klart at apekopper spredte seg mellom skeive menn og at risikoen for smitte var størst ved seksuell kontakt. Det tok ikke lang tid før pekefingre og moraliseringen bredte om seg. 

Det skeive miljøet tok raskt ansvar med enkle gode og kjente tiltak som seksuell avholdenhet for å begrense apekopputbruddet. Men, når vi i HivNorge som arbeider med de som er mest utsatt for smittsomme sykdommer i det skeive miljøet ser en manglende vilje og nærmest trenering fra helsemyndigheter til å ta i bruk det viktigste forebyggende tiltaket: vaksinering, så oppleves det som å ikke bli behandlet likeverdig med majoritetsbefolkninga når alvorlig sykdom sprer seg. 

Vi har lærte av hivhistoria at tidlig innsats og ikke-moraliserende og enkle tiltak har best effekt. Og, at alle er like viktige. Vi vil minner helsemyndighetan om dette nå når de går i gang med appekoppe-vaksinering.

Leif-Ove Hansen
Styreleder i HivNorge