Kunnskapen om hiv og aids har utviklet seg dramatisk på kort tid. Det samme gjelder behandlingen av hivinfeksjonen. For 25 år siden var legene kun budbringere om en dødbringende diagnose ingen kunne gjøre noe med. Nå administrerer de avanserte behandlingstilbud som holder hivpositive friske over lang tid. Legene gir forventninger om tilnærmet normal livslengde og livskvalitet til de som har tilgang på slik behandling og som kan dra nytte av den. Fortsatt er den medisinske utviklingen ikke i mål, først og fremst fordi det ennå ikke fins behandling som dreper viruset, eller vaksine som hindrer smitte.

I Norge er all behandling av hivpasienter lagt til infeksjonsklinikkene på de regionale sykehusene. Det har vært en garanti for ekspertbehandling på et svært spesialisert medisinsk fagområde. For mange hivpositive har behandlingsopplegget blitt en vel etablert rutine – med gode resultater. Nå er tiden kanskje kommet til å se om behandlingen og oppfølgingen kan gjennomføres på en måte som er enklere og gjør den enkelte hivpositives hverdag lettere. Er det nødvendige at hivpositive må besøke infeksjonsklinikken så ofte som i dag? Kan noe av oppfølgingen skje hos fastlegen – i samarbeid med infeksjonsklinikken?

Jeg vil med dette utfordre legene og helsevesenet til å se litt nøyere på fordeling av kunnskap om hiv og ansvar for oppfølging av hivpasienter. For det første bør allmennpraktiserende leger utfordres til å fatte mer interesse for hiv. For det andre bør hiv-spesialistene dele noe av sin kunnskap med, og samarbeide tettere med andre disipliner. Mange argumenter taler for dette: Hivpositive har også «vanlige» sykdommer og plager som personer uten hiv får, som det ikke nødvendigvis trengs hivekspertise for å behandle. Videre får et økende hivpositive andre tunge diagnoser som diabetes eller hjerte/karsykdommer. Der det tegn som tyder på at disse sykdommene kan utløses av langvarig behandling med hivmedisiner – i tillegg til at risken øker med alderen. Dette krever at eksperter på flere områder må jobbe sammen og dele sine erfaringer for å kunne gi den beste behandlingen. Og sist men ikke minst, de fleste deler av helsevesenet vil etter hvert møte hivpositive.

I Norge er det innarbeidet praksis at alle skal ha en fastlege, en allmennlege som er den første du går til når du trenger legehjelp. Idealet er å ha en fastlege i nærheten av der de bor, og en de er fortrolig med. Mange hivpositive opplever at fastlegen ikke har kunnskap om hiv, og kanskje ikke heller er komfortabel med å ha en hivpositiv pasient. Det fører til at vi går til infeksjonsmedisineren med allmenne spørsmål, noe han eller hun ikke er komfortabel med. Og det legger unødig beslag på spesialistens dyrebare tid. Min drøm er å ha en fastlege som kan være min primære kontakt i alle spørsmål, og at han kan samarbeide med de spesialistene som er nødvendig – når det trengs.

Disse tankene kommer fra en som ikke har medisinsk kompetanse for å uttale seg. Men jeg har over 20 års erfaring som bruker av helsevesenets tilbud til hiv-positive. Jeg er opptatt av å finne en tilknytning til helsevesenet som gjør min hverdag enklere og som er mindre oppstykket enn dagens. Min utfordring til legestanden og til helsevesenet er å finne en modell for hivbehandling som ikke opprettholder den superbspesialiseringen vi opplever i dag. Hivinfeksjon må bli sett på som en diagnose på lik linje med andre diagnoser – så langt det lar seg gjøre. Allmennleger og spesialister innenfor andre områder må ta over seg at hiv er noe de også må forholde seg til ettersom det blir flere som lever med hiv i Norge, og at vi også har medisinske behov som ikke nødvendigvis må håndteres av hivspesialister.