Forestillingene om at hiv var ukontrollerbart smittsomt førte til frykt, panikk og blant annet forslag om at hivpositive måtte isoleres på Bjørnøya for å beskytte samfunnet. Stortingspolitikeren Kåre Kristiansen fra Kristelig Folkeparti hevdet i et avisinnlegg i Aftenposten at hiv var Guds straff for et syndefullt og ryggesløst liv. Urenhet, synd og skam ble raskt knyttet til viruset og lidelsene det medførte.

Panikken fortok seg raskt etter hvert som det ble klart at hiv ikke var spesielt smittsomt og at det var mulig med effektiv beskyttelse mot viruset. Da medisinene kom i 1996 var en positiv hivtest ikke lenger noen dødsdom og hivepidemien forsvant fra avisenes førstesider. I Norge blir hiv og hivpositives levekår etter hvert møtt med likegyldighet. Vi har fått den likegyldighetens epidemi som de første hivaktivistene advarte mot allerede i andre halvdel av 1980-tallet.

Likegyldighetens epidemi får minst to konsekvenser som er nøye forbundet med hverandre: Kunnskapsnivået og bevissthetsnivået om hiv, hvordan viruset smitter og ikke smitter, går ned både blant de såkalte utsatte gruppene og i den generelle befolkningen. På den andre siden ser vi at tallet på nysmittede langsomt kryper oppover. I de tre siste årene har vi fått de høyeste tallene for nysmitte noensinne, siden epidemien startet. Vi ser også en økning blant menn som har sex med menn og blant heterofile kvinner og menn. Samtidig ser vi en tendens til at alderen på de som smittes i Norge blir lavere.

Det var en tidlig erkjennelse at høy kunnskaps- og bevissthetsnivå var en viktig forutsetning for at det hivforebyggende arbeidet skulle lykkes. Et høyt bevissthetsnivå bidro til å sørge for at store deler av befolkningen, ikke minst ungdom, forsto at hiv også kunne ramme dem. Dermed sørget de for å beskytte seg.

Denne sammenhengen er glemt i dag. Ingenting gjøres for å opprettholde et minimum av bevissthet i befolkningen. Bevilgningene reduseres og det forebyggende informasjonsarbeidet om hiv eksisterer nærmest ikke. Den eneste grunnen til at vi ikke får en eksplosjonsartet utvikling er at hiv ikke er så smittsomt som man først antok da epidemien slo gjennom for fullt. Kanskje er lykken bedre enn forstanden?

Det lave kunnskapsnivået fører også med seg en annen konsekvens. Mens mye av likegyldigheten kan skyldes at hiv ikke lenger er noen dødsdom, har vi som befolkning blitt sittende igjen med bildet av hivpositive fra panikktiden for tretti år siden. Forestillinger om synd, skam og umoral hefter fremdeles ved mennesker som lever med hiv. I begynnelsen av epidemien ble det lagt ned et stort arbeid for å forhindre utstøting og diskriminering av hivpositive. At hivpositive måtte sikres grunnleggende menneskerettigheter, beskyttelse mot usaklige oppsigelser og vern mot diskriminering ble sett på som en grunnleggende forutsetning for at kampen mot hiv skulle lykkes.

Dette arbeidet bar frukter, men historien viser med all mulig tydelighet at dersom informasjonstrykket ikke opprettholdes, faller folk tilbake i gamle spor. Hivpositive konfronteres fremdeles med store utfordringer. Frykten for hiv er levende i store deler av befolkningen.

Mange som lever med hiv klarer seg godt og bidrar til fellesskapet på lik linje med andre. Men de betaler ofte en pris i form av å holde sin status hemmelig. Psykisk, sosialt, juridisk og seksuelt opplever mange en så tøff hverdag at det går utover livsgleden og livskvaliteten. Det betyr blant annet at mennesker som lever med hiv i dette landet får redusert evne til å delta i samfunnslivet slik de både kan og burde. En investering i hivpositives livskvalitet og et bedre bevisstgjøringsarbeid i den generelle befolkningen vil gi mye tilbake til samfunnet i form av bedre ressursutnyttelse og mindre kostnader til å behandle de skadene som er et resultat av stigmatisering, diskriminering og det å måtte leve et liv i skjul. Den bebudete satsingen for å bedre hivpositives levekår på flere sektorer parallelt, har vi ikke sett noe til. En innsats her kunne bidra til forandring til det bedre.

Etter 30 år med hiv er vi altså ikke kommet lenger. Samtidig peker forskerne på at mennesker som lever med hiv vil møte nye helsemessige utfordringer etter hvert som de ble eldre, blant annet i form av en akselerert aldringsprosess. Dette må vi også ta på alvor, men myndighetene ser ut til å lukke øynene også her.

Vi lever altså på den ene siden med en trussel om en ny epidemi. Den kan bli en realitet om vi ikke foretar oss noe og på den andre siden lever vi med det faktum at hivpositive diskrimineres og må leve med nedsatt livskvalitet og i mange tilfeller nedsatt yteevne. I tillegg er det sannsynlig at de vil møte utfordringer i forhold til sin egen helse som den generelle befolkningen langt på vei spares for. Hva gjør vi for å forholde oss til disse utfordringene? Fint lite, ser det ut til fra HivNorges synsvinkel.

Å endre denne situasjonen krever politisk vilje, økonomisk satsing og mot til å forsvare en av samfunnets mest usynlige og marginaliserte grupper. Vi etterlyser dette motet.