Studier som sammenligner sosiale markører hos mennesker som får hiv viser at de demografiske gruppene som er overrepresentert på hivstatistikken i forhold til folketall ikke utviser større risikoatferd enn andre demografiske grupper. For å nå målet om å se slutten på hivepidemien er det en forutsetning at disse (demografiske) gruppene har tilgang på helsetjenester og har tillit til helsevesenet. Tester, behandling og ærlig rådgivning må være tilgjengelig lokalt. Andre utfordringer man erfarer, blant annet i USA, er at arbeidsledighet, hjemløshet, fattigdom, rus og diskriminering påvirker sårbarhet for en rekke helseutfordringer. For eksempel er det vanligvis dårligere tilgang på Medicaid (helsetjenester for de som ikke har forsikring i USA) i lavinntekstområder hvor det bor en stor andel svarte amerikanere.  

I Norge har vi allerede nådd FNs 90-90-90 mål. I 2019 fikk 172 en hivdiagnose i Norge, av disse hadde over halvparten blitt smittet før de flyttet til Norge. Folkeinstituttet (FHI) anslår at svært få av de som lever med hiv som ikke kjenner sin diagnose. Av de 4091 personene som følges opp i norsk helsevesen er 98% på behandling, og 96% av de som mottar behandling er fullt virussupprimerte (har ikke målbart virusnivå og kan dermed ikke smitte andre). Utfordringen med de antatte mørketallene er at vi ikke nødvendigvis vet hvem som lever med hiv uten å vite det selv, eller hvordan vi skal nå dem.  

Både Millett og direktør for det amerikanske instituttet for allergi- og infeksjonsmedisin Anthony Fauci trekker frem nærmiljøet som essensielt i arbeidet med å se slutten av hivepidemien. Det er ikke bare slik at forskerne sitter på toppen og kommer på de gode ideene, det er viktig at aktører fra ulike grupper får rom til å jobbe med å spre oppdatert kunnskap og bryte barrierer i egne nærmiljøer.