– Anbudet er en unødvendig reform, sier Mæland, og jeg tror ikke det kommer til å vare veldig lenge. Overlegen har lang fartstid på hivfeltet, blant annet var han på vakt den gangen på 1980-tallet da den aller første pasienten med hiv ble innlagt på Ullevål sykehus. Han synes det er viktig at legene blir prisbevisste og støtter myndighetenes ønske om å kutte kostnadene. Når han likevel mener anbudsordningen er en unødvendig reform, er det fordi han mener innsparingene ville kommet uansett. Han mener anbudsordningen ikke tar tilstrekkelig hensyn til at skifte av medikamenter i seg selv er en risiko og kan kreve ekstra kontroller som må tas med i vurderingen når man vurdere skifte.

Positiv (nr. 3-2018) kan lastes ned her

Overlege Arild Mæland stiller seg svært kritisk til hemmelighetskremmeriet som prosessen og anbudsresultatet har vært omgitt av. (Foto: Olav André Manum)

– Man kan dog gjøre endringer som ikke anbefales av anbudet, men som ikke krever ekstra kontroller og som gir like store, eller sågar større, besparelser enn de man får ved slavisk å følge anbefalingen i anbudet, sier han.

– Anbudsordningen i denne reformen tar ikke hensyn til prognosene for prisutviklingen på hivmedisiner, sier Mæland og fortsetter: Etter hvert som patentene faller, vil vi få generiske medisiner – eller kopimedisiner – som er langt billigere enn de patentbelagte medisinene vi nå bruker. I løpet av de tre, fire nærmeste årene ville man oppnå de sparemålene man har satt seg uten å måtte tilby dårligere medisiner.

I motsetning til for eksempel HivNorge er ikke Mæland så redd for at pasientene eventuelt må gå fra et énpilleregime, til to eller i verste fall tre piller én gang daglig: –Det er nettopp énpilleregimene som er de mest kostbare. Deles disse opp i to eller tre daglige piller med kopimedisin, sparer vi mye penger uten at pasientene behøver å bytte til medisiner med andre virkestoffer slik anbudsrunden nå legger opp til.

Anbud på hivlegemidler

Mæland viser til Danmark hvor de har gjennomført en lignende innsparing. Danskene har hatt gode erfaringer nettopp med å gå fra en til to til tre tabletter med identiske virkestoffer.

– De fleste pasientene har ikke noe problem med å gjennomføre den endringen når vi som leger forteller pasientene våre hvor mye penger vi sparer på disse tiltakene, fortsetter han. – Jeg informerer alltid pasientene mine og tar dem med på råd. Det viser seg at ni av ti aksepterer et bytte.

HivNorge overdriver frykten for manglende etterlevelse, tror Mæland, men han er selvsagt enig i at man må vurdere risikoen for manglende etterlevelse i hvert enkelt tilfelle. Noe massivt problem tror han likevel ikke dette kommer til å bli.

Artikkel i Dagens Medisin

Derimot stiller Mæland seg svært kritisk til hemmelighetskremmeriet som prosessen og anbudsresultatet har vært omgitt av. Det at helsemyndighetene trer en slik reform nedover hodet på helseforetakene og infeksjonslegene representerer en sentralistisk tankegang som ikke en gang fungerte i et sentralstyrt og kommunistisk Øst-Europa. Dette burde ikke ha noen plass i moderne norsk helsevesen, mener Mæland.

Mæland frykter dessuten at hemmelighetskremmeriet og tilbakeholdelsen av informasjon vil være et brudd på pasientrettighetsloven som blant annet sier at pasienten har krav på god informasjon og medvirkning til egen behandling. – Hvis vi blir pålagt et visst hemmelighold, hvor skal informasjonen stoppe, hvor mye skal vi eller myndighetene bestemme uten at pasienten har noen påvirkningskraft, spør Mæland retorisk.

–Dessuten er det slik at pasientene har krav på en individuelt tilpasset behandling. Det er et viktig prinsipp i norsk helsevesen og da nytter det ikke med sentralistiske direktiver. Jeg er enig i at vi må spare penger, men vi er nødt til å foreta en individuell risikovurdering. Det kan være betenkelig å vurdere nye medisiner når pasienten er på et regime som fungerer godt.

Både hemmelighetskremmeriet og tiltak som overstyrer pasientens medisinering på en måte som ikke er i tråd med pasientens situasjon, vil også svekke tilliten mellom pasient og lege. Det er uheldig og bør unngås. Enda verre er det dessuten at en slik politikk på lang sikt også vil svekke tilliten til norsk helsevesen generelt. Individuell vurdering utelukker ikke at leger og pasienter viser samfunnsøkonomisk ansvar. Det gode med anbudet er at det har gjort oss alle mer kostnadsbevisste, men god hivbehandling skal vi fortsatt ha her i landet.