Paria

 Hivpositive opplever de underligste ting i norsk helsevesen. Fra de mest skandaløse brudd på taushetsplikten til lattervekkende, men tragikomiske situasjoner. Det går utover selvbildet og selvtilliten til den enkelte.

scheduleOppdatert: 23.08.2017

createForfatter: Av Olav Andre Manum

labelEmner:

 Sannsynligheten er stor for at dette medfører store økonomiske utgifter for samfunnet. Muligheten for å forebygge smitte og kanskje til og med redde liv går tapt. – Jeg har opplevd å bli møtt med folk som gjemmer seg i heldekkende verneutstyr inklusive visir av pleksiglass på et tannlegekontor når jeg har kommet til behandling, forteller «Tony» til Positiv.

 – Og jeg har vært til behandling på tannlegekontor hvor alt utstyret er pakket inn i gladpack slik at de skal slippe å vaske kontoret ned etter at jeg har vært på besøk, forteller «Arnfinn».

 Vi møter de to i HivNorges lokaler. De skal fortelle om sine opplevelser med den norske tannlegestanden. Historiene de forteller er ikke enestående. Mange hivpositive har lignende opplevelser å berette om. Stemningen er lattermildt hoderystende. Den blir straks mer alvorlig da Tony også forteller at han har opplevd klare brudd på taushetsplikten slik at hans hivstatus har blitt kjent i lokalmiljøet. – Det er en stor belastning når man er den eneste hivpositive i et miljø i Bygdenorge, sier.

 – De understreker begge to at slike historier er alminnelige blant hivpositive. De har ikke tall på hvor mange som har opplevd disse problemene på kroppen eller hvor mange ganger har skjedd. Poenget er at det skjer fremdeles i 2008, 25 år etter at vi fikk den første diagnosen i hivepidemien i dette landet? Da fikk folk og myndigheter panikk. Det fantes ingen kur. Hiv smittet gjennom blod og sæd. Man måtte beskytte seg. Smitte var ensbetydende med døden, og før det et liv i angst.

 Juridisk rådgiver i HivNorge, Inger Lise Hognerud, bekrefter overfor Positiv at hivpositive ofte opplever diskriminering fra tannlegenes side, selv om hun understreker at dette langt fra gjelder alle tannleger. – Spørsmålet om en hivpositiv må fortelle om sin status til tannlegen er en gjenganger i telefonene til oss, sier hun. – Det samme er klager på elendig behandling fra tannlegens og personalets side.

 Det er ikke grenser for hva hivpositive kan utsettes for hos tannlegen: Mange blir avvist når de forteller at de er hivpositive. Andre får beskjed om å komme etter stengetid. Enkelte hevder at kontor og behandlingsrom må vaskes ned og desinfiseres etter besøk av en hivpositiv pasient … – Hver gang jeg spør om navn på tannlegen slik at jeg som jurist kan utforme en klage, får jeg ikke noe svar. Mange hivpositive ønsker ikke å ha navnet sitt på nok et papir som identifiserer dem som hivpositive. De vil bare finne en god tannlege og ha et best mulig liv.

 For 20 år siden fløt den norske offentligheten over av informasjon som nærmest hadde form som skremselspropaganda. Det var dommedagsprofetiene som rådde grunnen. Så kom medisinene og offentligheten pustet lettet ut. Hiv var ikke lenger noen dødsdom og epidemien viste seg å ikke bli det man forventet.

 – Det er det vi ser resultatet av nå, mener Arnfinn. – Myndighetenes skremselspropaganda var så effektiv at den sitter i fremdeles. Folk husker dødsdommen og hysteriet, men myndighetene har latt være å gå tungt ut og fortelle folk at hiv faktisk ikke er veldig smittsomt og at aids ikke lenger betyr døden. Derfor møtes hivpositive stadig med hysteri og skrekk i helsevesenet, inklusive tannlegekontorene, her i landet. Det gir oss noen skikkelig dårlige og ydmykende opplevelser.

 Både Tony og Arnfinn og mange med dem sluttet rett og slett å gå til tannlegen. De orket ikke utsette seg for diskrimineringen og ydmykelsen. For Arnfinn har det fått konsekvenser. Han har pådratt seg en betennelse i kjevebenet som det vil koste ham og helsevesenet langt mer å behandle enn om den hadde blitt oppdaget på et tidlig tidspunkt.

 – Dessuten er det jo slik at munnhulen gir tidlig indikasjoner både på forverringer i allmennhelsetilstanden hos en pasient og mulige infeksjonssykdommer. Det er viktig både samfunnsmedisinsk og for den enkelte at en hivpositiv kommer seg til tannlegen, sier Tony.

 – Myndighetene har sviktet sitt informasjonsansvar i forhold til helsepersonell som skal hjelpe oss til å ta vare på helsa vår, mener Arnfinn. – Det kan føre til at vi ikke får den behandlingen vi trenger i tide og det fører til økte utgifter for det offentlige, fortsetter han. – Bedre informasjon fra helsemyndighetene mot tannlegekontorer og annet personale i allmennhelsetjenesten kan spare det offentlige for utgifter hevder han. Dette kan dessuten også være med på å spare den enkelte hivpositive for unødvendige lidelser og helseplager.

 Den forebyggende effekten og den hivpositives behov for hyppige tannlegebesøk er en av årsakene til at loven gir rett til godtgjørelse for all «infeksjonsforebyggende behandling.» Dermed er det nødvendig å være åpen om sin status i forhold til tannlegen. Det er mange hivpositive skeptiske til. Særlig folk som bor på små steder har ofte opplevd brudd på taushetsplikten. Det har i mange tilfeller ført til sosial utstøtelse.

 – En løsning kan være at den hivpositive velger å være åpen overfor tannlegen alene, ikke overfor resten av personalet. Da risikerer man i mye mindre grad at taushetsplikten brytes, sier Hognerud. Men loven byr også på andre utfordringer for hivpositive og HivNorge som interesseorganisasjon: – Vi har blitt oppmerksomme på at loven og tilhørende forskrifter har et hull slik at utgifter til nytt gebiss ikke dekkes på tross av at gammelt gebiss ikke lenger kan benyttes på grunn av infeksjonsproblematikk.

 HivNorge må derfor jobbe på flere plan samtidig. – Vi må jobbe mot medlemmene for å bevisstgjøre dem på nytten og nødvendigheten av å klage på diskriminering fra tannlegenes side, og vi må bevisstgjøre medlemmene våre og andre hivpositive i forhold til rettighetene de har, slår Hognerud fast.

 – Dernest må vi jobbe med holdningsskapende informasjon mot tannlegene slik at de gir hivpositive pasienter den behandlingen de har krav på. I samarbeid med Kim Fangen fra Helseutvalget har vi på dette feltet hatt møte med tannlegeforeningen hvor vi bl.a. drøftet en utvidelse av det allerede eksisterende samarbeidet.

 – Sist men ikke minst må vi få Helsedirektoratet på banen. Direktoratet er viktig i forhold til utvikling av smittevernprosedyrer og de er også opptatt av at tannhelsetjenesten skal inkluderes i folkehelsearbeidet. I forhold til disse temaene er det nødvendig at direktoratet bruker oss og vår kompetanse på hvordan hivpositive faktisk har det i dette landet, sier Hognerud bestemt. – Det er dessuten nødvendig at tannlegene får beskjed om at diskriminering er uakseptabelt, ikke bare ut fra et rettighetssynspunkt, men fordi tannhelsen har betydning for smittevernet og fordi en regelmessig overvåking av den enkelte pasients tannhelse kan ha betydning for medisinering og livslengde.

 – Jevnlige tannlegebesøk kan bokstavelig talt være livsviktige for våre medlemmer, sier hun. – Sett i et slikt lys blir trakassering og diskriminering fra tannlegenes side svært alvorlig. Det bør også direktoratet merke seg og ta tak i snarest. Gjerne i samarbeid med oss!

Les

Les også

schedule23.12.2024

→ La oss bekjempe ensomhet og utenforskap sammen

Atter igjen nærmer seg tiden som kommer som julekvelden på kjerringa. Påminnelsene om at jula er foran oss kommer stadig tidligere, så tidlig som midt i september var de første tegnene til den forestående høytiden på plass i utvalgte butikker.

schedule19.12.2024

→ Innovasjoner i kampen mot hiv i krigsherjede Ukraina

I et land hvor krig og stadige militære angrep er en alvorlig belastning også for helsesystemet, opprettholder Ukraina tilgangen på hivmedisiner og forebyggende hivbehandling, og utvikler også nye metoder for å ivareta landets innbyggere som lever med hiv.