Aftenposten har i dag et viktig historisk tilbakeblikk på hivhistorien i Norge (betalingsmur). Her kan du lese om brødrene Morten, Magne og Håvar, som vokste opp på 80- og 90-tallet, og hvor to av tre er døde av aids. Du kan lese om Marie, som mistet sin sønn. Han rakk å bli 28 år. Og du kan lese om Arne, hvis mor var blant de første som var åpne om hivdiagnosen. HivNorges styreleder Jens Harald Älgenäs Eliassen har selv levd med hiv i 36 år og har i alle de årene vært åpen om hivdiagnosen. Til Aftenposten sier han at han synes det er grusomt å tenke på at de fleste av de som er døde av aids i Norge, har gjort det i stillhet, og at det fortsatt er vanskelig for mange å snakke om dem.

Historiene er mange. Ifølge Aftenposten døde 634 mennesker av aids i Norge frem til 2005. Mange har levd i skjul, følt på skam og stigma. Mange pårørende holdt også diagnosen skjult, og har fortsatt å gjøre det selv etter deres kjæres død.

Aidsdiagnosen brukes i liten grad i dag, da den ikke lenger er relevant. Tester man positivt på hiv i dag vil man få rask behandling, og vil ikke utvikle aids. Men slik var det ikke før medisinene kom. Frem til midten av 90-tallet var en hivdiagnose forbundet med død, og mange opplevde også å miste mange rundt seg. Det ble svært sjeldent snakket om, og mange døde også med en hemmelighet de ikke hadde fortalt til noen, eller kun hadde delt med noen få.

Åpne og offentlige

Noen svært få valgte å være åpne og fortelle om hivdiagnosen. Bartender Henki Hauge Karlsen er en av dem. Han ble sagt opp fra jobben sin som bartender, og kjempet en kamp i rettsvesenet som han til slutt vant. Dette ble en prinsipiell sak for alle som lever med hiv, og takket være hans kamp er det ikke lov å si opp noen på grunn av en hivdiagnose alene. Andre kjente var den unge bløderen Odd Kåre Rabben, som døde i en alder av 16 år.

Sykdom, død og begravelser

Mange som levde med hiv på den tiden eller som hadde venner og familie som levde med hiv, forteller om tunge år, med ukentlige begravelser og mye sorg. I sterk kontrast til dagens situasjon, hvor mennesker som lever med hiv får behandling, lever like lenge som andre og heller ikke kan smitte noen, var hiv på 80- og 90-tallet forbundet med sykdom og død. Mange som overlevde denne tiden, og bærer med seg en sterk historie og en stor sorg fra en vond og vanskelig tid. Smittefrykten var stor, og i begynnelsen var det også mye usikkerhet rundt hvordan hiv smittet. Dette førte til mange overdrevne smitteverntiltak og mye stigma.

Historiene er viktige

Historiene er mange, og det er viktig at de kommer fram. — Vi må ikke glemme, de som døde i skjul, de som døde i stillhet, vi må heller ikke glemme alle de som gikk foran og viste ansikt, sier Älgenäs Eliassen.

Åpenhet og å vise ansikt har vært viktig for Älgenäs Eliassen. Han har vært mye i mediene, og jobber for å fjerne skam og alminneliggjøre det å leve med hiv. Men det hadde sin pris. Han ble utstøtt av homomiljøet og har fått kjenne på samfunnets fordommer og stigma. Älgenäs Eliassen har likevel valgt å fortsette å være åpen.

­— Vi trenger foregangspersoner som andre kan kjenne seg igjen i og vi må bryte ned fordommene og stigmaet, slår han fast.