Arbeid og opphold

Når det gjelder hiv og retten til opphold er det to forhold som er av betydning; for det første skal det å avlegge en positiv hivtest ikke ha betydning for en asylsøknad på annet grunnlag. For det andre har enkelte hivpositive blitt gitt opphold på såkalt humanitært grunnlag (etter utl. § 8, 2.ledd) på grunn av status som hivpositiv. Hva som kreves og de siste endringene på dette feltet kan du lese om her.

Lovreglene om arbeid og opphold i Norge styres av lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Informasjon om hovedtrekkene i forhold til arbeid og opphold kan du finne på UDIs hjemmesider eller på Noas sine sider.

Opphold på humanitært grunnlag på grunn av hiv
Her må først presiseres at rettstilstanden på dette feltet er uavklart. I 2006 fattet Utlendingsnemnda (UNE), som er klageorganet til Utlendingsdirektoratet (UDI), i en enkeltsak et vedtak som i betydelig grad skjerpet kravene for å få humanitært opphold i Norge på grunn av hiv. På grunn av usikkerheten må vi først si litt om opphold på grunn av sykdom og deretter beskrive hvordan retten til opphold på grunn av hiv var før prinsippavgjørelsen i UNE.

Utgangspunket etter norsk lov er klart nok - man får ikke opphold i Norge fordi man er syk. Fra dette utgangspunktet finner vi det viktigste unntaket i utlendingsloven (Utl.) § 8, 2. ledd. Ifølge denne bestemmelsen er det anledning til å gi opphold til utlendinger på såkalt humanitært grunnlag i saker der søkeren ikke fyller andre vilkår for opphold. Bestemmelsen kom inn for å sikre mot at det ble gitt avslag på opphold i tilfeller der dette ville virke urimelig eller umenneskelig. Opphold etter § 8, 2. ledd kan gis etter to ulike vilkår: "sterke menneskelige hensyn" eller "når utlendingen har særlig tilknytning til riket". Helsemessige forhold går inn under alternativet "sterke menneskelige hensyn". Hvordan dette vilkåret tolkes nærmere, utvikler seg over tid gjennom praksis i utlendingsforvaltningen.

Det er viktig å merke seg at utl. § 8, 2. ledd er en såkalt "kan"-bestemmelse. Selv om det foreligger "sterke menneskelige hensyn" har man ikke et rettskrav på opphold. I den enkelte sak må de aktuelle menneskelige hensynene veies opp mot allmenne samfunnsinteresser, herunder innvandingspolitiske hensyn. Hva disse er, kommer vi tilbake til senere.

Forut for stornemndavgjørelsen i 2007 la man i saker vedrørende hivpositive en nærmest avgjørende vekt på om den som søkte om opphold hadde begynt med ARV-behandling. Hvis så ikke var tilfelle, var det nesten umulig å få opphold. Hadde man begynt på behandling, fantes det derimot flere momenter som kunne tale for at opphold ble gitt. Det var viktig å vurdere om tilsvarende behandling var utilgjengelig eller vanskelig tilgjengelig ved retur til hjemlandet. Man la i denne sammenheng også vekt på om behandlingen var vanskelig å gjennomføre på grunn av individuelle økonomiske og/eller praktiske årsaker. Dersom man ikke visste om hivsmitten før ankomst til Norge eller man var blitt smittet i Norge, var også dette noe som kunne tale for at opphold ble gitt.

Så kom den nye avgjørelsen fra UNE i 2007. Nemnda hadde ved behandlingen av den konkrete saken også fått i oppgave å vurdere om det var grunnlag for å utvide, fastholde eller stramme inn den praksis som har utviklet seg i UNE angjeldende opphold på grunn av hivstatus. I den konkrete saken delte nemnda seg i et mindretall og et flertall. Avgjørelsen innebærer en betydelig skjerping av kravene til å få opphold på grunn av hivstatus. Helt konkret innebærer dette at man ikke lenger skal ta hensyn til om behandling er startet opp i Norge. Man skal heller ikke foreta en individuell vurdering av hvor vidt søker har de økonomiske ressursene til å kjøpe behandling i hjemlandet, ei heller skal vektlegges den enkeltes geografiske tilgang til behandling. Sist, men ikke minst, er det ikke relevant å vektlegge det stigmaet og den diskrimineringen som eventuelt følger med en hivdiagnose i søkers hjemland. Flertallet kom til denne konklusjon sett hen til den vekt de mente innvandringspolitiske hensyn måtte ha i vurdering av opphold på grunn av hiv. På norsk betyr dette at flertallet frykter en strøm av hivpositive innvandrere.

Mindretallet kom i den konkrete saken til et annet resultat. De uttaler i premissene at de mener flertallet har brutt forvaltningsmessige prinsipper om likebehandling. De setter spørsmål ved om flertallets avgjørelse har forankring i loven og andre rettskilder. Mindretallet er også av den oppfatning at vedtaket er sterkt urimelig for søkeren. Totaliteten av dette fører, ifølge mindretallet, til at vedtaket må anses ugyldig og at det derfor ikke kan ha presedensvirkning for senere avgjørelser.

Den konkrete saken er ikke rettskraftig avgjort da man venter på ny behandling rettssystemet. Det er på denne bakgrunn vanskelig å si sikkert hva rettstilstanden på dette feltet er.

Les hva HivNorge mener om den praksisendring som UNE har foretatt ved stornemndsavgjørelsen i 2007 her.