Optimist på den gode samtalens vegne

Jeg er glad for jobben som generalsekretær i HivNorge. Den gir meg mulighet til å jobbe med noe av det jeg synes er kanskje det viktigste av alt i politisk arbeid, nemlig menneskerettigheter.

Det er disse prinsippene jeg mener arbeidet for å bedre hivpositives levekår må bygge på. Like menneskelige rettigheter for alle uansett rase, kjønn, seksuell orientering eller hivstatus.

Det perspektivet er sannsynligvis viktigere internasjonalt enn det er her hjemme i Norge, men vi skal heller ikke glemme det her til lands. Mange hivpositive føler sin livskvalitet forringet gjennom stigmatisering og diskriminering de opplever i hverdagen, også i møter med helsepersonell. Folk flest har rett til et liv fritt for diskriminering, men dette er ikke virkeligheten for mange hivpositive i dette landet. Det handler om menneskerettigheter, og det er forhold som vi ønsker å bidra til å gjøre noe med.

En begynnelse vil være å kartlegge behov. Hva vil gjøre hivpositives liv bedre, og hva må gjøres for å oppnå disse målene?

Noe av det første jeg lærte etter å ha begynt i ny jobb, var noe jeg også hadde erfaring med fra min forrige jobb innenfor ruspolitikken: Medisinsk behandling må følges opp av psykososiale tiltak. Medisiner alene er ikke nok! Den medisinske behandlingen redder ikke bare liv, den gjør hivpositive smittefrie etter relativt kort tid. Likevel opplever vi i HivNorge at folk settes på behandling for så å overlates til seg selv. Med diskriminerende holdninger i samfunnet og hjelpeapparatet, et byråkrati som ikke alltid går i takt, og hvor instanser oppleves å motarbeide hverandre, i en virkelighet hvor folk føler seg utstøtt og kanskje isolerer seg, mister sine sosiale nettverk, så er ikke medisinering nok. Forholdene må legges til rette for en bedre psykososial oppfølging, og man må få til en bedre koordinering mellom behandlingsapparat og hjelpeapparat slik at også hivpositive føler at de har en plass i samfunnet og bidrar til fellesskapet.

Et prosjekt som kan være inspirerende er det arbeidet som gjøres ved Kristiansand sykehus, og som vi presenterte i forrige nummer av Positiv. Det kan være en inspirasjon, men det kan også hende at det er både mulig og nødvendig å ta dette og tilsvarende prosjekter videre. Uansett vil vi understreke betydningen av å få med hivpositive som viktige ressurser i dette arbeidet slik de gjør i Kristiansand. Når noen blir satt på livslang behandling, skal de få hjelp til å håndtere dette. I denne sammenheng er det likemannsarbeid som vil fungere best. Det er noe vi ønsker å bidra til å styrke.

Å kjempe for menneskerettigheter for hivpositive vil være et første steg inn i en positiv sirkel fordi bedre levekår, redusert stigmatisering og diskriminering og bedre kunnskap om hiv både innenfor hjelpeapparatet og den generelle befolkningen vil skape rom for større åpenhet, noe som igjen vil redusere diskrimineringen osv.

Det er ingen motsetning i dette og samtidig jobbe som en hivpolitisk aktør for å øke kunnskapsnivået i helsevesenet og hjelpeapparatet for øvrig, jobbe for endring av straffeloven, legge forholdene til rette for å bedre hivpositives materielle og økonomiske levekår osv. Tvert imot, disse forholdene henger nøye sammen. Derfor blir det også viktig å engasjere hivpositive på alle nivåer i og utenfor organisasjonen.

Jeg er naturligvis blitt gjort kjent med konfliktene og motsetningene som i en årrekke har hjemsøkt det hivpolitiske miljøet her i landet. For HivNorge sin del håper jeg vi klarer å ta noen steg mot forsoning og en større forening av kreftene. Jeg ser ennå ikke klart for meg hvordan dette skal foregå, men har klokkertro på at samtaler, bygging av gjensidig tillit og samarbeid på prosjektnivå kan bidra til å bedre klimaet.  De som taper mest på situasjonen slik den nå er, er hivpositive selv. Det burde være mulig å unngå gjennom samtaler og koordinering. Det har vært gjort før i det hivpolitiske miljøet, og det burde være mulig å få til igjen. Vi har alt å vinne på det. Og foreløpig er det dessverre slik at det er mange utfordringer å ta tak i. Det er bare å brette opp ermene!